Profesjonell hvilepuls

En grei dag på jobben for Sting.

SLAPP STING: Anmelder Petter Lønningen tar ikke av etter fredagens konsert på Plenen. FRED IVAR UTSI KLEMETSEN

4 av 6 hjerter
Petter Lønningen

STING ER PROFESJONELL til fingerspissene, og vet hvordan han skal få publikum i gang. Konserten starter med en sjarmøretappe: «If I Ever Lose My Faith In You», «It’s nice to be back in Bergen; I love playing in the middle of the day» og «Every Little Thing She Does Is Magic» får runge over Bergenhus festning, før «Englishman in New York» svøper publikum i trivelig pophygge utvidet allsang på «Be yourself, no matter what they say»-linjen.

«So Lonely», en av the Polices beste låter får opp pulsen noen hakk, før «When The World Is Running Down …» blottlegger Stings mer progressive, jazzete tilbøyeligheter med sine hissige solopartier.

Les også:

Les også

Sting-skammen

DET ER IKKE TILFELDIG at rundt halvparten av alle låtene på en Sting-konsert er hentet fra tiden i The Police. Medregnet solodebuten i 1985 («The Dream of the Blue Turtles») har Sting 11 album på samvittigheten, men det blitt smått med hitlåter.

sting3.jpg FRED IVAR UTSI KLEMETSEN

Platene selger som regel godt, og anmelderne vet å anerkjenne Sting for hans tekniske ferdigheter og melodiforståelse, men med unntak av «Nothing Like The Sun» (1987) og «The Sould Cages» (1991) har Sting sofistikerte låtskriving hindret ham i å være virkelig ambisiøs, særlig i nyere tid. Musikalalbumet «The Last Ship» (2013) hadde sine øyeblikk («What Have We Got», «I Love Her But She Loves Someone Else»), men det Stings låtskriving har i finesse og lekre detaljer, mangler den i godt, gammeldags driv, motstand og nerve.«Fields of Gold» låter tertefint, mens «Walking on the Moon» er akkurat så vektløs og svevende som den må være. «Heavy Cloud»s småfunky rytmer varmer godt og skaper et sårt trengt brudd i konserten der publikum får ansvaret for refrenglinjen «no rain».

Se en oversikt over Stings karriere: Altmuligmannen Sting

I 2013 DELTE STING SCENE med Paul Simon, noe som ga såpass mersmak at de to la ut på landeveien sammen der de delte vokalansvar på deres beste låter. Denne kvelden har Sting tatt med seg Simon & Garfunkels «America», et av konsertens udiskutable høydepunkt. Den sarte, vare låten står i sterk kontrast til resten av materialet, men gir en pusterom i all popperfeksjonen, før den glir over i en hardhendt versjon av The Police-klassikeren «Message in a Bottle».

Sceneshowet er det ikke mye å si på, eller om, for den saks skyld. Sting står som regel i ro på midten av scenen, flankert av sine dyktige og energiske livemusikere, og fokuserer på formidleroppgaven. Dermed sitter alt av fraseringer og som støpt, men det gjør også at konsertopplevelsen som helhet blir temmelig statisk.

Konsertopplevelsen som helhet blir temmelig statisk

PUBLIKUM STORTRIVES. «Roxanne» smetter så vidt over i en hvass versjon av «Ain’t No Sunshine When She’s Gone, Sting og kompani kan gå av scenen til trampeklapp. Få sekunder er bandet tilbake med en energisk «Desert Rose», som virkelig får komme til sin rett med den tertefine lyden på Plenen i kveld. «King of Pain» blir aldri mer enn et litt sedat mellomspill før The Police-klassikerne «Every Breath You Take» og «Next to You» får publikum i godstemning. På siste låt ut, «Fragile», viser Sting seg fra sin menneskelige side når han trenger tre forsøk på å få låten i gang. «I’m sorry; that’s never happened to me before», spøker Sting, og publikum er med på notene. Men det sier litt når noe slikt er kveldens største overraskelse.

Sting gjorde en gjennomført konsert med låtene publikum kom for å høre denne kvelden på Plenen. Helt på det jevne, altså, men ikke mye mer.

Enig i anmeldelsen? Diskuter under: