Melankolsk stemningsromantikk

Tankemalerier med motiver fra sjelens teater.

Å sanse er å ta imot. Å ta inn. I en periode like før terroraksjonen den 11. september 2001 hadde Torild Stray sitt atelier i 92. etasje på World Trade Center. Ett av bildene fra dette arbeidsoppholdet, et av-urbanisert, nesten landlig, New York panorama i sent kveldslys, er fortsatt med når kunstneren i disse dager viser et sjenerøst utvalg malerier under samlebetegnelsen «Transformasjoner».

Jeg vil ikke spekulere for mye i hvilke bilder som er malt før og etter den skjebnesvangre datoen, bare kort gjengi mine egne hastige notater fra besøket i utstillingsrommet: Drømmer og mareritt. En balanse som brister. Et grep her, en gest der. Sjelens teater.

Disse spredte notatene er karakteristiske for hvordan vi, stilt overfor malerier som dette, legger inn et følelsesinnhold som aldri kan bli noe annet enn postulert. Forutsetningen for tolkingen ligger i konteksten, i omstendighetene rundt verkenes tilvirkning, i hva vi vet på forhånd: En bergenskunstner i Brooklyn har løftet sitt blikk og åpnet sitt sinn gjennom inntrykk fra en vill og lammende terrorhandling. Maleriene glir symptomatisk inn i dekadansemodus, ispedd fragmenter av primitivisme og lokalkoloritt.

I det store maleriet «Apokalyptisk landskap» (2001-2003) samles alle disse symptomene. Dette er kulturkritikeren Stray på sitt aller mest pessimistiske. Så svartmalt at det nesten lukter brent! Ved å fremmane en mystisk, uklar, og suggestiv visjon av en nærstående teknologisk katastrofe knesetter hun gamle fordommer knyttet til det moderne menneskets sammensatte sjeleliv. Vi ser ikke lenger det synlige i det usynlige. Maskindrømmen har overtatt. «The Examination of the Virgin» (2005) lodder dypere i en mer spiritualistisk forstand. Et hvitt lys gjennomtrenger en skikkelse som svever like over hodene på utflytende figurer malt i jordfarger og med bred pensel. Dette er bekjennelsens og tilgivelsens bilde. I det dekorative «The Gate» (De gule) er det fargen som dominerer i et nesten widerbergsk forsøk på å male med det rene lyset. Her er det håp.

Torild Stray maler som om hun skulle være et medium for symbolistiske og nyromantiske strømninger fra 1890-tallet. Sånn sett, mer en holdning enn en stil. En holdning preget av noe annet og mer enn hva rasjonalismen rastløst ønsker å forklare gjennom fornuften, og påfallende ofte knyttet til kunstnere (både diktere og malere) som i perioder søkte bort fra bygden og småbyen og som begynte å forme sin kunst med travle, internasjonale storbyer som bakgrunn.

Resultatet ble gjerne både nostalgisk og innestengt, men også samfunnskritisk og humanistisk. Kunsthistorien kaller dette gjerne «visuelle vitnemål fra en brytningstid». Stray hører nok hjemme her, som en av de aller siste dagers hellige.

ANMELDT AV ØYSTEIN HAUGE