Et tornefullt korpsliv

Herlig utseende, men altfor tradisjonell animasjonsfilm

Publisert: Publisert:
3 av 6 hjerter

Denne svenske animasjonsfilmen har fått det mer talende navnet «Bland tistlar» i hjemlandet. Den er nemlig litt mer brunfarget og annerledes enn andre animerte barnefilmer som dukker opp på kino for tiden.

Lotta og Uzi Geffenblad har jobbet med prosjektet i syv år, og tatt i bruk litt uvante teknikker underveis. Filmen er laget med stop-motion animasjon, der figurmodellene er laget av papir, plast og slike ting. Samt et helt lass med ekte tistler.

Franz og faren hans tilbringer sommeren på korpsleir, hvor faren er dirigent. Alle de andre barna bor i en teltklynge, men Franz og faren bor i en campingvogn midt i et stort jorde med tørkede tistler. Det hadde vært fremmedgjørende nok for lille Franz, om det ikke hadde vært for at faren ikke lar ham spille noe instrument før han har mistet alle melketennene sine. Han teller én felt tann til nå.

Animasjonsteknikken gjør at filmen fremstår som mer spesiell enn den er. Uten unntak er korpsungene herlig heslige fiskefjes, med utstående øyne og merkelig fremtoning. Dette skaper selvfølgelig også avstand til Franz, som ser tilnærmet normal ut i dette selskapet.

I tillegg er filmen holdt i høstfargede toner; brunt og gult dominerer, og sørger for, sammen med den klassiske musikken som damper opp fra korpset, at tonen i filmen blir dempet.

Og verre skal det bli. Jeg blir alltid fascinert av hvor mye barn faktisk tåler å se på film, og jeg er sikker på at alle vil tåle «Franz og jakten på munnstykket» også. Jeg er heller ikke i tvil om at jeg for tjue år siden ville løpt skrikende ut av kinomørket etter en David Lynch-inspirert syretrippende biltur med en hengt frosk i bakspeilet og en althorn-spiller med foruroligende latter i baksetet. Men jeg har alltid vært lett påvirkelig.

Svakheten ved filmen er at den egentlig, bak all den imponerende animasjonen, er nokså tradisjonell. Historien er enkel, og moralen er at man ikke skal mobbe andre bare fordi de ser annerledes ut.

Det føles også litt billig at originalens rike oppbud av stemmer har blitt erstattet med én mann, nemlig Johannes Joner. Joner har mange Disney-filmer bak seg, og er en rutinert teatermann. Koblet med de merkelige ansiktene i denne filmen derimot, tar det et øyeblikk før man skjønner at dirigenten ikke har innlatt seg i en homoerotisk affære, men at bilmekanikeren faktisk er en kvinne. Sånn kan det gå.

ANMELDT AV WALTER N. WEHUS

Publisert: