Verdens tøffeste prinsesse

Prinsesse Merida er modig. Men filmskaperne var ikke modig nok til å fullføre ideen.

KJEMPENDE PRINSESSE: Merida er et flott alternativ til de tradisjonelle prinsessefilmene. Men som helhet lider filmen av at to regissører setter ulikt preg på den. FILMWEB

4 av 6 hjerter

«Modig» kunne blitt et veritabelt spark i baken på alle de sukrede prinsesseeventyrene som gjennomsyrer populærkulturen rettet mot barn, særlig småjenter. Langt på vei er den også det.

Merida er en ordentlig prinsesse, datter av den skotske kong Fergus og dronning Elinor. Men lite ved henne minner om de rosa dydsmønstrene Disney vanligvis varter opp med. Merida er knalltøff. Håret flommer viltert krøllete og flammende rødt. Hun er en kløpper med pil og bue. Hun klatrer i fjell og rir som et uvær gjennom høyland og skoger. Og viktigst: hun opponerer heftig mot skikken med å la de eldste sønnene i landets tre klaner duellere om prinsessens hånd.

Meridas forsøk på å unngå tvangsekteskap, blir både kaotisk og skjebnesvangert.

Så langt, så godt.

Skrevet og delvis regissert av Brenda Chapman, preges filmen av en sterk vilje til å fortelle historien om prinsessen som snur ryggen til forventningene; jenten som vil gå sine egne veier.

Anslag er mørkt, men presist, poetisk og kraftfullt i tonen. Elegant, men sikkert, tegnes bildet av en slagkraftig og diger, men likevel godslig og litt enkel konge, en verdig dronning med stor uformell makt, låst i tradisjoner som stadig utfordres av den opposisjonelle datteren.

Det var bare – antagelig – ikke helt den filmen det nå Disney-kontrollerte Pixar ville ha denne gangen. Kanskje fryktet de at «Modig» i for stor grad skulle henvende seg spesielt til jenter. Selskapet var ikke modige nok til å la Chapman sitte alene i regissørstolen. Seks måneder før filmen skulle være premiereklar, ble hun tatt av prosjektet, og erstattet av Mark Andrews.

Brått får vi enhelt annen film. Det konsise uttrykket erstattes av heseblesende slapstick, slåsskamper som minner om Obelix' fremferd mot romerne, kav og mas og manglende fo kus på den egentlige historien.

Så, like brått vender filmen tilbake til sitt opprinnelige forsett, konsentrert om Meridas frigjøringsforsett og en både skremmende, fruktbar og forløsende utforskning av konflikten mellom mor og datter.

Da er filmen der den skal være. Og da er den skikkelig god. Både fordi den gir oss en forrykende heltinne som også er sammensatt og gjør feil. Og fordi den byr på situasjoner og konflikter moderne jenter kan kjenne seg igjen i.

Som eventyr låner filmen mange tradisjonelle elementer. Heksen i skogen dukker opp. Her er gode hjelpere. Magiske forvandlinger skjer. Man aner noen vage tråder, muligens inspirasjoner, fra det norske folkeeventyret Kvitebjørn kong Valemon.

Problemet er at helheten preges for mye av to ulike regissør, to ulike viljer og ulike stemninger som aldri sys helt vellykket sammen.

Likevel er «Modig» en høyst severdig film. Som vanlig i Pixars filmer, er animasjonen fantastisk. Her er storslåtte landskap, dyr med nesten taktilt ragg og pels, godt tegnede og særdeles uttrykksfulle figurer.

Innimellom, når den barnevennlige, men noe anmassende action-humoren tones ned, er filmen også underholdende for voksne.

Men den virkelig nyskapende dristigheten mangler denne gangen.

For de aller minste kan sekvenser i «Modig» oppleves i overkant skumle.

Samtidig er den på sitt beste nettopp når den er på sitt mørkeste og farligste.

Som stemmegivere gjør blant andre Charlotte Frogner, Hege Schøyen og Atle Antonsen en helt ok jobb.

Verdt å merke seg: All magien «Modig» mangler, finnes i Pixars tradisjonelle forfilm, med tittelen «La Luna». Et enkelt, dialogløst og håndverksmessig nydelig stykke arbeid.

Er du enig med anmelderen? Si din mening her: