Hver gang blomstene visner og dør

Vi er kommet til den tiden av året da musikk-kritikere ikke klarer å holde sine tungsinn unna avisspaltene.

Publisert:

HØSTENS MENN: Thomas Dybdahl sang høsten inn på USF Verftet for noen uker siden. Dybdahl, som debuterte med platen « ... That Great October Sound» i 2003, er en av mange musikere som blir beskrevet med høstlige metaforer. Foto: BT arkiv

Høstens mann, var tittelen Adresseavisen brukte da de anmeldte en nyutgitt Nick Drake-plate for en tid tilbake. Den britiske singer-songwriteren ga ut tre neddempete folkplater på 60— og 70-tallet, før han døde i 1974 bare 26 år gammel, av en overdose antidepressiva. Nick Drakes musikk har imidlertid overlevd, og i løpet av de siste 40 årene er han blitt selve urmelankolikeren. Og han er altså høstens mann.

Han er ikke den eneste.

Høstmørket er nå på sitt mørkeste. Trærnes rødgule blader, de som henger der og skriker etter å bli avbildet på Instagram, er snart vekke. Nå er det ingen vei tilbake, og snart er det vinter. Hvilket i Bergen bare betyr mer høst.

Årstiden har også gjort sitt inntog i avisenes plateanmeldelser. «Det er på tide å finne frem en tykkere genser. En illevarslende vind lurer rundt hvert hushjørne ...», sto det i Dagens Næringslivs anmeldelse av debutplaten til bergenske Monica Heldal forrige helg. Anmelder Audun Vinger konstaterte at hennes «The boy from the north» passer svært godt til en flaske ripasso foran vedflammene. I Adresseavisen kunne vi nylig lese at Elvira Nikolaisen og Mathias Eicks «I Consentrate On You» har kommet med et perfekt soundtrack til høstkulden, og i BT sto det for noen uker siden at Solveig Slettahjells Arven fungerer som balsam i høstmørket. Også i dagens anmeldelse av Stein Torleif Bjellas «Heim for å døy» har høsten en birolle.

Jeg har aldri hørt om noen som kommer i skikkelig høststemning av å høre på Kraftwerk.

Man kan knapt lese en plateanmeldelse for tiden uten det med på kjøpet følger beskrivelser av falne høstløv eller vintips for høstmørket. Men hva slags musikk er det som får kritikerne til å gripe etter høstens farger og motiver?

Vi kan kanskje finne svar hos andre høstmenn. Noen artisters musikk er nemlig så gjennomsyret av forråtnelse at den kan skape høststemning på høylys sommerdag. Den canadiske indiegruppen Bon Iver er blant dem. Da de spilte i solsteiken på Øyafestivalen i 2009, mente Dagbladets anmelder at bandets musikk skapte en merkelig atmosfære i Middelalderparken i Oslo: «Alt ved høstmusikken som på høsten føles som et lite bål i kulda føles i solsteika som et mildt surrealistisk heteslag (...). Slikt er det lett å komme på når Bon Iver spiller høstmusikk på høylys, nærmest skyfri, sommerdag foran et hav av svettende, skrikende nordmenn.»

Det er vanskelig å finne en plate som lever mer opp til alle høststereotypier enn bandets debutplate, «For Emma, Forever Ago». Det gjelder ikke bare dens lydbilde, som blir båret av en akustisk gitar og den skjeggete frontfiguren Justin Vernons nære, lidende stemme, men også historien bak innspillingen. Etter et brudd med både kjæresten og hans tidligere band høsten 2006, bestemte en syk Vernon seg for å gå i isolasjon i en forlatt hytte i Medford, nord i Wisconsin. Han tok med seg innspillingsutstyr av enkleste sort, og begynte å spille inn. På «For Emma, Forever Ago» er det som om man kan høre høststormen piske mot vinduene i bakgrunnen, mens den deprimerte Justin Vernon sitter inne og skaper kunst. Alene med kjærlighetssorgen på en hytte i skogen; det blir ikke mer høst enn det.

Og her begynner vi kanskje å nærme oss noe høstmusikkens essens: det må være musikk hvor man samtidig kan finne en varme og nærhet. De høstlige metaforene dukker som oftest opp i beskrivelser av musikk med et akustisk preg, musikk hvor man kan høre tydelige avtrykk av menneskene som står bak musikken. Som hos Nick Drake, Bon Iver, Stein Torleif Bjella, Will Oldham, Monica Heldal eller hvem det skulle være. Høstmusikk er laget av mennesker, ikke maskiner.

Jeg har aldri hørt om noen som kommer i «skikkelig høststemning» av å høre på Kraftwerk.

«Høstens mann» , var tittelen VG brukte da de anmeldte Thomas Dybdahls første plate i 2003. Et par år senere, da Dybdahl skulle gifte seg, brukte samme avis tittelen «Høstens mann fikk ja». Dybdahl er selve høstkongen i norsk musikkliv, og hans ulende stemme virker å være skapt for innekvelder og store tekopper. Og hvis Dybdahl skulle være lei stempelet, har han seg selv å skylde. Hans debutplater heter tross alt «That Great October Sound».

Men hvis jeg må velge en norsk høstfavoritt, blir det en helt annen. Det blir selvsagt Ove Thue. I væremåte fremstår kanskje ikke Thue som en typisk høstmelankoliker, men det er om høsten - ofte når Brann har vært klar for cupfinale - han har kommet med sine største hits. «Hver gang høstmørket kommer til Bergen, hver gang blomstene visner og dør. Hver gang stormene hyler i Bergen, e det tid for å vandre mot sør» , synger han på «Vi Går Sammen Mot Ulleaal» fra 1987.

Finere høstmusikk finnes ikke.

HØSTTRØST

1. Yo La Tengo «Our Way To Fall»: Det amerikanske indiebandet har laget en rekke høstsanger, som denne bittersøte perlen.

2. Antonio Vivaldi «L’autunno»: Høstdelen av Vivaldis fire årstider er i likhet med våren komponert i dur, mens vinteren og sommern står for moll og melankoli.

3. Nat King Cole «Autumn Leaves»: Denne opprinnelig franske låten finnes i utallige versjoner, mest kjent er kanskje er Nat King Coles som ble spilt inn til filmen med samme navn.

4. Edvard Grieg «I høst»: Griegs konsert-ouverture komponert fra 1865, er i motsetning til Vivaldis høst komponert i moll.

5. Kaja Gunnufsen «Høst»: Norsk popperle fra 2013, med bergensrapper Handerre Linni med på gjestevers.

Publisert: