Den russiske pasienten

Distansert om psykoanalysens giganter

FARLIG OG FRIGJØRENDE: Forholdet mellom psykiateren Carl Jung (Michael fassbender) og hans pasient Sabina Spielrein (Keira Knightley) var både uetisk, frigjørende og betydningsfullt for psykoanalysens utvikling. FILMWEB

Ved et bord i en av Wiens elegante kafeer sitter sveitseren Carl Jung og østerrikeren Sigmund Freud. På tallerkenen har de hvert sitt stykke av byens berømte zachertorte. Lokalet er fylt opp av distingverte herrer i svarte dresser. Bildet kunne vært malt av Christian Krohg, og er en perfekt speiling av tidsepoken; eller tidsepoken slik man forestiller seg den, dominert av menn.

Her er det den russiske jøden Sabina Spielrein kommer inn i bildet.

I 1904 legges hun som 19-åring inn på klinikken der Jung arbeider. Han behandler henne for datidens store kvinnesykdom, hysteri, og vil prøve ut den nye metoden Sigmund Freud nettopp har utviklet.

Spielrein er dermed den direkte årsaken til at Jung kontakter psykoanalysens far. Det blir begynnelsen på et faglig vennskap preget av respekt, uenighet og diskusjoner som skal forandre psykiatrien og de ulike retningene Freud og Jung utvikler seg i.

Også Spielrein forandres. Hun blir Jungs assistent, og etter hvert mentalt frisk. Hun utdanner seg til psykiater, og får senere stor betydning i sitt hjemland. Brev og etterlatte papirer tyder på at Spielrein og Jung hadde et forhold, men om dette strides fortsatt de lærde.

I David Cronenbergs film (basert på et skuespill som igjen baserer seg på en bok) tas dette forholdet for gitt, og står sentralt – både som årsak til konflikt mellom Jung og Freud, og i utforskningen av seksualitet de tre bedriver; Freud rent faglig, Jung og Spielrein også fysisk.

Tatt i betraktning de dype, dramatiske og emosjonelle temaene mental sykdom, sinnets irrganger og sex, er Cronenbergs film bemerkelsesverdig kjølig og tilbakeholden, på grensen til livløs. Til og med de lett sadomasochistiske sexscenene mellom Jung og Spielrein preges av klinisk distanse.

Michael Fassbender og Viggo Mortensen tegner fengslende portretter av de to psykiaterne, og filmen er sober og elegant. Men jeg savner vigør og sting og farligheten tittelen prediker. Filmen oser mer av Freuds sigarer enn av skittenheten Spielrein proklamerer mellom flekkede tenner.

Å spille mentalt syk er en vanskelig øvelse, og Keira Knightley kommer ikke helt heldig fra det. Mer enn å tro på Spielreins lidelse, føler jeg meg som vitne til en iherdig skuespillerinnsats, basert på research, men uten indre styrke og gjennomslagskraft.

Imidlertid vokser hun inn i rollen, eller snarere ut av den. For om aldri så sant og tidstypisk, er det dypt ubehagelig å bivåne denne kvinnefigurens blandede rolle som lallende pasient, objekt for begjær og diskusjonstema mellom de to mennene. Mest fordi Cronenberg i liten grad problematiserer dette aspektet.

Endringen; både fra Cronenberg og Knightleys side, skjer når Spielrein etter hvert står på egne ben. Rollen blir mer håndterlig for Knightley, Cronenberg lar henne fremstå som et helhetlig subjekt.

Filmens preg av støvete og dannet periodedrama kan selvsagt være et ønske fra Cronenberg om å speile tiden og standens omgangsform og habitus. Her snakkes mye, og for spesielt interesserte er samtalene mellom Jung og Freud nærmest som komprimerte lærebøker fra psykoanalysens barndom. Som sådan er filmen fascinerende nok, kanskje særlig for fagfolk innen psykiatri og psykologi.

Men jeg skulle ønske at Cronenberg hadde gjort den mer vågal og mer gyldig og interessant for et bredere publikum.

Er du enig med vår anmelder? Si din mening i feltet under.