Det mest oppsiktsvekkende er at Kygo banner

Kygo blir fremstilt som selveste frelseren i dokumentarfilmen «Stole The Show». Men filmen er best når vi får se en helt annen side av superstjernen.

Denne artikkelen er over fire år gammel

«Shut the fuck up, Myles», sier en småforbannet Kygo til manageren Myles Shear et stykke ut i dokumentarfilmen «Stole The Show». Det er like før den bergenske superstjernen skal holde konsert foran 13.000 mennesker i New York, og alt er ikke helt på stell. Kygos hyperaktive manager er i ferd med å miste fatningen, og Kyrre Gørvell-Dahll, bedre kjent som Kygo, virker å ha fått nok av maset hans. Og det er altså da det skjer: Kygo banner. Høflige Kyrre Gørvell-Dahll fra Fana sier ordet «fuck».

Dessverre er Kygos lille bannesekvens det eneste oppsiktsvekkende øyeblikket i den nye dokumentarfilmen «Stole The Show», som man kan se på strømmetjenesten Apple Music.

Da jeg nylig var i Italia på ferie, fant jeg ut at Kygo er blitt en kinderegg-figur. Kinderegg har laget en serie kalt Teen Idols, der du får små figurer som skal forestille ulike kjente mennesker. Jeg forsto ikke helt logikken i serien, men 25 år gamle Kyrre fra Fana var uansett i selskap med alt fra Cristiano Ronaldo til Albert Einstein.

Også i «Stole The Show», som er produsert av Kygo-gjengen selv, blir hovedpersonen plassert i litt av et selskap. Bono fra U2 dukker opp og sier noe litt svevende om at Kygo er unik fordi musikken hans handler om «lyder, melodier og ord», noe som visstnok ikke er vanlig innen elektronisk musikk. Litt senere blir Kygo sammenlignet med Mozart og Bach. Men på kontoen for ubeskjedenhet, er det imidlertid traileren til «Stole The Show» som tar kaken. Der heter det nemlig: «Discover the phenomenon. Who got the world on the right track».

Det kan for så vidt diskuteres om «Stole The Show» i det hele tatt er en dokumentarfilm eller om den ikke heller bør sees som en 50 minutter lang reklamefilm for Kygo og Apple Music. Kampen mellom strømmetjenester som Spotify, Tidal og Apple Music blir stadig mer tilspisset. Tjenestene vil ha eksklusivt innhold – noe denne filmen er et eksempel på. Filmen virker å være mer laget for å lokke nye brukere til Apple Music, enn for å gi en oppriktig og interessant fortelling om Kygos fascinerende vei fra gutterommet i Fana til strømmehimmelen.

Men selv om det meste føles iscenesatt i «Stole The Show», som et skrytebilde på Instagram, har filmen sine øyeblikk. For eksempel innblikket i forholdet mellom Kygo og manageren Myles. Det er det mest interessante i filmen, og det er også det som driver fortellingen fremover. På den ene siden har du den tilbakelente og litt beskjedne gutten fra Fana i Bergen. På den andre siden har du en pågående og fullstendig skamløs amerikaner, som trolig aldri har hørt ordet beskjeden.

Hvis jeg skulle lagd en «mockumentary» om musikkbransjen i 2017, en slags «This Is Spinal Tap» satt til den elektroniske dansemusikkens univers, hadde jeg bedt manager-typen oppføre seg akkurat som Myles Shear.

Kanskje det ikke er så lett å lage en interessant dokumentarfilm om Kygo. Noe av fascinasjonen ved ham er jo nettopp det at han er en helt vanlig gutt fra Fana med capsen bak-frem. En helt vanlig og høflig gutt som plutselig befinner seg i den internasjonale popmusikkens elitedivisjon.

Men nå har vi i hvert fall hørt Kygo banne.