En helt grei dag på jobben

På det jevne, med magiske øyeblikk

Publisert: Publisert:

INTET FYRVERKERI: "Dagens Knopfler er strengt tatt ingen artist for de store arenaer. På scenen blir han kjedeligere og kjedeligere for hvert år som går" skriver BTs anmelder. ODD E. NERBØ

4 av 6 hjerter
Einar Engelstad

Tirsdagens forestilling på Plenen på Bergenhus var den femte konserten med Mark Knopfler siden han første gang kom til Bergen og Haukelandshallen for ti år siden. Knapt to år er gått siden sist han spilte på Plenen som en del av Bergenfest, men likevel var det utsolgt og 6700 tilhørere på Bergenhus denne kvelden. Ny plate hadde 65-åringen med seg i bagasjen, mens ellers var det meste ved det gamle. På godt og vondt.

Han begynner med «Broken Bones» fra den nye platen «Tracker». Duver avgårde i luntetempo. Fortsetter med et par låter fra den forrige «Privateering». Først «Corned Beef City» med litt ålreit slidegitar uten å være altfor spennende. Deretter akustisk gitar og tittellåten «Privateering». Høy folkemusikkfaktor hos bandet, og faktisk en tanke magi. Dette er Knopfler som bare han kan gjøre det. Den litt smågrøtede lyden under de første par sangene er også borte.

Men det må dessverre innrømmes. Dagens Knopfler er strengt tatt ingen artist for de store arenaer. På scenen blir han kjedeligere og kjedeligere for hvert år som går. Riktignok var han i bedre form denne kvelden enn den gang han satt på en stol med vondt i ryggen på konserten i Vestlandshallen for noen år siden. Men publikumsfrieri er imidlertid et fremmedord hos denne artisten.

Les også

- Herregud, det er herlig

Mannen spøker riktignok litt med alt regnet sist han var i Bergen, og at han regner med stående applaus ettersom publikum står. Lover til og med et ekstranummer eller kanskje to om publikum er nok med.«Father And Son» med enda mer folkemusikkpreg. Ståbass, sekkepipe, bouzoki og blikkfløyte. Lukker en øynene kan en nesten se det skotske høylandet gli forbi. Deretter over i «Hill Farmer’s Blues» og Knopfler begynner å få lyd i gitaren. Denne unike sounden som er hans varemerke og ingen andre gjør ham etter. Jo, det begynner å låte som vi hadde håpet på.

At publikummet av det godt voksne slaget ikke er i ekstase, er ikke mer enn å regne med på en Knopfler-konsert. Men de koser seg, og det er det viktigste. Selv om det hører med til sjeldenhetene at så mange er mer opptatt av å prate med hverandre enn å følge med på scenen.

Mark Knopfler må for øvrig ha med en lastebil eller to med gitarer, og skifter instrument for hver eneste sang. «Skydiver» fra den nye platen er en litt slapp smårocker, og fort glemt. Da er det mer fart over «Laughs And Jokes And Drinks And Smokes» — også en fersk låt. En slags drikkevise med folkemusikkpreg. Merkelig nok er det disse skotske låtene han fikser best i dag.

Det seks manns sterke bandet – hvorav de fleste har vært i Bergen mer enn en gang – må ellers ha med seg en liten trailer med instrumenter. Her er det ikke bare gitar, orgel, bass og trommer, men også sekkepipe, feler, fløyter, trekkspill og utallige strengeinstrumenter.

«Song For Sonny Liston» fra mer enn ti år game «Shangri-La» gir mannen anledning til å demonstrere gitarblues «The Knopfler Way».

Men han har ikke helt glemt hvor karrieren startet. Det går rett nok noen sekunder før forsamlingen gjenkjenner introen til «Romeo And Juliet», men begeistringen er desto større når Dire Straits-låten endelig kommer i gang. Knopfler spiller akustisk National Steel-gitar – du vet den blanke stålfargede fra omslaget til «Brothers In Arms». Nok en Dire Straits-låt. «Sultans Of Swing». Låten ble vel spilt med litt mer innlevelse for 35 år siden, men klassiker er klassiker og låter faktisk ikke så verst. Selv om han muligens bommer hårfint på en tone eller to så vidt vi kan høre.

Bandpresentasjon med påfølgende «Postcards From Paraguay» etterfulgt av akustiske «Marbletown» fra «Ragpicker’s Dream». Duver avgårde nok en gang. Til og med antydning til allklapp etter hvert som bandmedlemmene får vist hva de kan på fele, bass, fløyter og ukulele. «Speedway From Nazareth» begynner rolig og fredelig, men så oppdager Knopfler at det er noe som heter volumknapp på gitaren. Nå gnistrer det av samspillet og svinger godt.

Dire Straits’ «Telegraph Road» er blitt 33 år gammel, men bærer alderen bra. Ikke minst når Knopfler får opp dampen og leverer disse glassklare gitartonene som bare han kan. Endelig magi i luften – om enn kanskje litt sent.

Tid for ekstranumre. O salige kveldsstund. «Brothers In Arms». Stillheten senker seg over Plenen. Publikum er for en gangs skyld henført og bare lytter. Mark Knopfler er endelig tilgitt en kveld med høyst ujevnt materiale. Hadde alt holdt dette nivået, og hadde gitaren frambrakt like vakre toner som på denne låten, ville det vært en kveld for historiebøkene

Men temperaturen daler noen hakk med «So Far Away», mens vakre «Piper To The End» avrunder kvelden.

EINAR ENGELSTAD

Publisert: