Utsøkt uhygge

Skremmende lekkerbisken

Denne artikkelen er over ni år gammel

Koreaneren Chan-Wook Park er mest kjent for sin hevntrilogi, hvorav «Oldboy» regnes blant de ypperste i sin sjanger.

I hans første engelskspråklige film briljerer Nicole Kidman og Mia Wasikowska som mor og datter i en familie hvor lite er på stell, rent psykologisk.

Stoker, heter de. Evelyn og India Stoker. Etternavnet er et nikk til Bram Stoker, men det er mer Hitchcock enn Dracula her, både i form og handling.

Uhyggen begynner på Indias 18-årsdag, da faren Richard omkommer i en bilulykke. Broren hans, Charlie (Matthew Goode) kommer i begravelsen, ulastelig kledd, uten påtakelige tegn til sorg. Han har vært fraværende, på reise, i en årrekke, så hvorfor dukker han opp nå?

Plottet er ikke underordnet, langt der ifra, men det er atskillig mindre bemerkelsesverdig enn måten historien fortelles på. Det som gjør «Stoker» så lekker, er atmosfæren, elegansen, Parks særegne klo .

Måten han bygger opp en snikende uhygge ved hjelp av små, subtile detaljer. En edderkopp kravlende på et pikeben. Eggeskall som sakte knuses. En summende flue i en bilkupé. Et upassende smil, et blikk. Øyenbryn som trekkes sammen eller heves.

Park leker med parallellforskjøvne handlinger, der tilskueren i filmen, og vi som tilskuere, ikke alltid er helt sikre på hva vi ser, hva som skjer, eller om det vi så virkelig hendte.

Han leker med scenografien, både som åsted og metafor. Kjellerdypets dunkle mørke. Budoarets rødglødende femininitet.

Han leker med markører. Solbriller. Silkenattkjoler. Sko.

Chan-Wook Park er estetiker av rang. Få dyrker voldens estetikk så smakfullt. Rødt blod på grønt gress, blod som dusjer hvite blomster røde.

Han erotiserer volden, det bestialske drapets erotiske aspekt er en del av filmens undertekst, slik den erotiske lengselen er det, og den undertrykte, kanskje misbrukte seksualiteten.

Derfor kan han, med samme forfinede djervhet, fremkalle en fortettet erotisk stemning via et firhendig spilt pianostykke (av Philip Glass), og gjøre scenen vilt sexy, hårreisende vakker og dypt urovekkende på samme tid.

Resultatet er en film som kan liknes med et febermareritt. Den er intens og klaustrofobisk, vakker, grusom og sensuell, og den kan sees igjen og igjen, i ren nytelse.

Er du enig med anmelderen? Si din mening her: