En japansk skjønnhet

Betakende om piken som ikke ville være prinsesse.

Publisert Publisert
5 av 6 hjerter
  • Britt Sørensen
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

Uttrykt i politiske termer , er «Fortellingen om prinsesse Kaguya» et øko-feministisk eventyr som i dobbelt forstand går motstrøms. I hvert fall hvis man holder Disneys actionfylte prinsessefilmer som mal.

Bambuspiken: For de yngste kan filmen bli i lengste laget, men for eldre barn med et forhold til japansk animasjon, byr den på mangfold, forundring og noe å snakke om etterpå. Foto: FOTO: FILMWEB

«Fortellingen om prinsesse Kaguya» er langsom og lang, neddempet og poetisk. Den viser en langt mer realistisk og langt fra attråverdig prinsesserolle, forvist til passivitet bak forheng, underlagt etikette og strenge skjønnhetskrav. Rike og mektige friere fører ikke med seg annet enn falskhet og ulykke.I skildringen av dette livet ligger også en kritikk av streben etter rikdom og makt, satt opp mot det enkle, frie livet på landet. Det er slik Kaguya starter sin jordiske tilværelse, etter at en gammel bambussanker finner henne i en bambusspire. Mens han og konen tar kjærlig vare på det bitte lille barnet, vokser hun på magisk vis raskt, og leker seg lykkelig gjennom barndommen.

For adoptivforeldrene er hun en velsignet prinsesse som også medfører en magisk rikdom faren ser på som et tegn. Det fattigslige livet på landet er ikke godt nok for henne. Han reiser til byen og bygger henne et palass.

Snart går ryktet blant byens mektige menn om den vidunderlig vakre piken.

Basert på et gammelt, japansk eventyr er det mulig at fortellingen er noe endret, for å skrives inn i et feministisk og anti-konformt perspektiv. Her er det den kjærlige, gamle faren som forandres mest når familien flytter inn i palasset. Ærgjerrig på hennes vegne, og i beste mening, tvinger han henne inn i en rolle der normer og forventninger får ulykksalige følger.

Moren beholder sin jordnærhet. Det er til hennes enkle vevstue og kjøkkenhage Kaguya søker seg, forpint av det nye livets forlorenhet.

Isao Takahata grunnla Studio Ghiblis sammen med mesteren Hayao Miyazaki, og den håndmalte og håndtegnede animasjonen bærer alle studioets kvaliteter. Takahatas strek er dus, ren og myk, vidunderlig variert og uttrykksfull, og til fingerspissene estetisk med sine insekter og fugler, dansende snøflak og kirsebærblomstblad.

Lydbildet alene er en nytelse, med små innsmett av fuglesang, klukking fra en bekk og den sprø ringlingen fra klokkespill.

Fortellingen tar mange ulike veier og beveger seg sømløst mellom fabel, eventyr og drømmeaktige sekvenser. Animasjonen følger opp ved av og til å bli nesten transparent, eller gli over i rasende, impresjonistiske streker der fargene nærmest suges bort, erstattet av svarte kullstreker. Som seg hør og bør en Studio Ghiblis-film, får vi også en nydelig, flygende sekvens.

Kirsebærtrær er sentrale i japansk flora og mytologi. Blomstringen feires. Samtidig er den korte blomstringstiden et kraftfullt symbol på forgjengelighet. Det gjenspeiles i en film som under de eventyrlige lagene av kulturkritikk handler om akkurat det: Livets kretsløp. Jordens skjønnhet og mangfold.

Publisert

Sakene flest leser nå

  1. Fritidsbåt i sterk kuling sendte mayday: – Kunne gått galt

  2. Campingvogn henger i rekkverk på bro

  3. Seilbåt slår inntil bygning ved Sandviksbodene

  4. Norge har inngått korona-avtale med IMF

  5. Branns kaptein: – Vi vet at vi har skuffet hele Bergen

  6. 27 pasienter døde etter feilmedisinering på sykehus: – Mange kunne vært reddet

  1. Filmanmeldelse