Musikalsk kameleon i storslag

Imponerende bredde og virtuositet.

BRILJERTE I GRIEGHALLEN: Melody Gardot bør ha en lang og fruktbar karriere foran seg, mener BTs anmelder. Eirik Brekke

5 av 6 hjerter
Einar Engelstad

Onde tunger har sagt at Melody Gardots store suksess skyldes at hun behersker kunsten å spille jazz for folk som strengt tatt ikke liker jazz. Men den amerikanske sangerinnen er langt fra det en tradisjonelt forbinder med begrepet popjazz. Det hun viste for en nesten fullsatt sal i Grieghallen var en musikalsk kameleon verdig.

En entertainer med et vidt spekter som behersket de fleste sjangre og med en fenomenal gjeng musikere i ryggen. Den amerikanske sangerinnen var første gang i Bergen under Bergenfest for tre år siden, og skulle egentlig vært tilbake i fjor høst. Dessverre ble hun syk, men onsdag kveld var hun endelig tilbake. Gardot debuterte på plate i 2008 med albumet «Worrisome Heart», men det var først året etter at hun ble populær her til lands.

Etter et besøk på Skavlan der hun blant annet snakket om bilulykken som fikk henne til å begynne å synge, var gjennombruddet i Norge og Sverige et faktum. Fremdeles er det Skandinavia som er hennes største marked, men basert på det hun viste burde den 28 år gamle artisten ha en lang og fruktbar karriere foran seg. Konserten begynner stille og rolig med bare musikerne hennes på scenen før Melody Gardot kommer inn og setter seg ned ved flygelet og begynner på første låten «The Rain» som er hentet fra gjennombruddsalbumet hennes «My One And Only Thrill».

Det blir kanskje like mye en presentasjon av musikerne hennes der ikke minst saksofonist Irwin Hall, bassisten og Melody selv slipper til med lengre soli. Deretter blir et uvalg fra hennes siste plate «The Absence». «Goodbye» er klassisk jazzblues med en tøtsj av Kurt Weill, mens «Mira» forandrer seg fra latin og bossanova til medrivende afrikanske rytmer.

Les også

Bilulykken som ble musikk

Nå vekkes også salen og klapper villig med. Hun stiller med et lag på fem musikere på scenen med bass, saksofoner, gitarer, cello og trommer. — Er det noen her som kjenner til Cesaria Evora? Minimal respons fra publikum til tross for at Evora, som døde for halvannet år siden, opptrådte under Nattjazz her i byen for tretten år siden. Gardot og bandet hennes viser nok en side ved seg selv i form av en melodiøs og lavmælt blanding av bossa nova og flamenco fra Cape Verde. Deretter får vi en lengre morsom historie om hennes opplevelser i Paris.

En introduksjon til «Les Etoiles» der saksofonisten og trommisen Chuck Staab får boltre seg i lengre frie løp før det hele ender opp som fengende fransk sigøynermusikk. Så er det tid for å vise nok en side av Melody Gardot, både som gitarist og som en parodi på engelskmenn. Avslutningen med den afroinspirerte «Iemanja», låt som en mellomting av Paul Simons «Graceland» og Miriam Makeba, inkludert publikum med på mektig kor.

Salen klarer ikke alltid å følge med på Gardots intrikate fraseringer, men bryter ut i latter under forsøket, før det hele ender som en feiende afrikansk fest på lokalet. Ekstranummeret, med en fabelaktig soloprestasjon av cellisten, etterfulgt av Melody Gardots sambainspirerte versjon av «Somewhere Over The Rainbow» etterlot et overbegeistret publikum som syntes at to timer var langt fra nok.