Moyka leverer en strålende, selvsikker debut

Bergensbaserte Moyka viser på sin debut-EP at hun har store visjoner for musikken sin.

Publisert Publisert

VISJONER: Artisten Moyka, som egentlig heter Monika Engeseth, viser at hun har visjoner for musikken sin. Her ser vi henne på Bylarm-festivalen tidligere i år. Foto: Knut Egil Wang

  • Alisa Larsen
6 av 6 hjerter

Moyka er knappe 21 år gamle Monika Engeseth fra Hallingdals «dype skoger», som hun selv sier det. Nå bor og jobber hun imidlertid i Bergen. Ideen om at omgivelsene man vokste opp i kan farge ens kunst er i aller høyeste grad aktuell når man hører på Engeseths musikk. Lyrisk og musikalsk fornemmes en hang til virkelighetsflukt, mot det fantastiske og mystiske, som det å vokse opp i isolert natur lett kan legge til rette for.

På debuten «Circles» utfolder Moykas karakter og personlighet seg over fem spor som alle kjennes særegne. EP-en er likevel et fullendt verk hvor sporene sømløst glir over i hverandre. Tittelsporet er litt av en maktdemonstrasjon, hvor hun viser hva hun kan både som vokalist og produsent. Hele platen er nemlig skrudd sammen av artisten og medprodusent Eirik Hella. Ikke bare bare for en debutant.

Les også

Det tok tid før Marie Kristin Dale følte at Spellemannprisen hun hadde fått var fullt fortjent

«Circles» er en pompøs, suggererende og presis låt som kretser rundt Moykas mektige røst. Ved første lytt kan den minne om Susanne Sundfør, men viser seg fort å være minst like særegen og kanskje hakket mer allsidig. Hun bruker den instinktivt og med stor beherskelse til å smelte sammen musikk og stemme til en høyere enhet. Moykas forkjærlighet for synthesizere kommer til uttrykk hele veien, blant annet på «Bones», hvor hun bevisst lager intenst drivende melodier gjennom å male lag på lag av tunge elektroniske trommer og dramatisk synth. Det kan høres ut som Röyksopp eller en nordisk vri på franske M83, som på platens høydepunkt «Colder». Låten er et bevis på Moykas sjeldne kreativitet innenfor en sjanger hvor alt i større og større grad høres likedan ut.

«All The Things We Forgot» tar på fabulerende vis opp temaer som nostalgi og en naiv lengten etter en tid hvor ting var bedre, lettere. Men Moyka er aldri sentimental. Hun ser fremover med mot og hjertet i hånden. I forlengelsen av dette makter hun å lage en debut som føles vidunderlig visjonær, selv om den befinner seg i et kjent lydlandskap.

Publisert
  1. Musikk
  2. Musikkanmeldelse
  3. Röyksopp