Når de døde våkner

Mørk, skremmende og moralsk skrekkfilm for barn

Publisert:

MØRK OG MORSOM: Unger med sans for det morbide, vil elske "ParaNorman". Også for voksne er det mye å more seg over. Foto: FILMWEB

4 av 6 hjerter

Husker du Cole Sear, gutten i «Den sjette sansen», han som kunne se døde?

Norman Babcock er hans animerte lillebror. Norman ser døde. Han snakker uanstrengt med farmorens spøkelse der det sitter i sofaen og strikker, og hilser like uanstrengt på alle gatens hvileløse sjeler der de svever rundt usynlige for alle andre.

Evnen gjør ikke Normantil en spesielt populær person. Tvert imot.

Blant sine levende medmennesker er han et utskudd, et mobbeoffer, på skolen så vel som i familien. Men da byen hjemsøkes av en rasende heks og en gruppe zombier, blir Normans evner uvurderlige.

Filmen er laget avproduksjonsselskapet Laika, som også sto bak filmatiseringen av Neil Gaimans roman "Coraline". Den var ikke bare et eklatant eksempel på hvor godt 3D-formatet kan fungere når det utnyttes riktig, den var også uhyre dristig i sin vilje til å stupe rett inn i barns kompliserte indre liv, angst, drømmer og mareritt. Og i sin evne til å balansere mellom mørke, skjønnhet og surrealistisk humor. Så utnevnte da også det amerikanske filminstituttet den til en av de ti beste filmene i 2009.

Med «Coraline" sterkt i minnet, kommer "ParaNorman"s kvaliteter ikke som noen overraskelse. Også denne gangen forenes stop-motion-teknikk med 3D. I så måte er disse to filmene enestående.

"ParaNorman" ser fabelaktig ut. Litt rufsete i stilen, gjennomført, forseggjort, uttrykksfull og forfriskende original.

Også denne gangenleverer Laika en skremmende sak, med flere dimensjoner og reiser i tid og rom.

Men der "Coraline" var komplisert, og spilte subtilt, tidvis poetisk, på mardrømmer, psykoanalytiske dimensjoner og doble verdener, går "ParaNorman" mer direkte i dialog med skrekkfilmenes klisjeer. Zombiefilmer især, naturligvis, men her er også referanser til nyere sjangerfilm, som "Cloverfield".

Her er mye humor. Den fungerer best når den tar typer og personligheter på kornet, eller kombinerer det skikkelig ekle med skikkelig komikk. Som når Norman prøver å rive en bok ut av hendene på et lik.

Dessverre pøses her også på med litt for mye av den typen masete, kaotiske slapstickhumoren som i så stor grad preger mer mainstream amerikansk animasjon. Synd, for "ParaNorman" er ellers lite mainstream, både i måten den baker inn en liten, men vittig homoreferanse, og i viljen og evnen til å stå i det mørke, skumle.

Filmen lykkes ikkehelt i forsøket på å hente frem poesien som bidro til å gjøre "Coraline" uforglemmelig. Den blir mer sentimental enn poetisk, selv om her er øyeblikk av rørende skjønnhet.

"ParaNorman" er i det hele tatt litt mindre forfinet enn "Coraline". Det isolert sett viktige budskapet tegnes med ganske tjukke streker, i en lett moraliserende form.

Men grunntankener bemerkelsesverdig nok. For der amerikansk politikk og populærkultur, især film, tradisjonelt preges av ideen om hevn som noe nødvendig og rettferdig, prediker "ParaNorman" stikk motsatt.

Historien om heksen og hennes ofre blir et bilde på hva som kan skje når det fremmede, det vi ikke helt forstår, møtes med uvitenhet og aggresjon. Filmen viser hvordan fortidens forbrytelser får konsekvenser for nåtiden. Hvor kort veien fra hevntanker til massesuggesjon og overgrep kan være – historisk og nå.

"Coraline" ble vist ioriginalspråk. "ParaNorman" er dessverre dubbet. Helt meningsløst, siden filmen har 11 års aldersgrense. Blant de amerikanske stemmegiverne, finner vi navn som Kodi Smit-McPhee, Anna Kendrick, Casey Affleck og John Goodman. Jeg ville mye heller hørt dem, enn den ikke spesielt inspirerte norske dubbingen.

Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:

Mørk og morsom: Unger med sans for det morbide, vil elske "ParaNorman". Også for voksne er det mye å more seg over. FOTO: FILMWEB

Publisert: