Nok ballesnakk

Å gi ut plate og synge med trøkk er ingen mannlig egenskap, mener vår musikkskribent Eirik Kydland.

Publisert Publisert

MED ELLER UTEN BALLER: Gabrielle beviser at jenter har «baller så det holder», ifølge plateselskapet sitt. Er det en ok måte å beskrive musikalsk særegenhet på? ARKIVFOTO: VEGAR VALDE

  • Eirik Kydland
iconDenne artikkelen er over åtte år gammel

«Hun er en dame med baller», hører man gjerne om kvinnelige politikere, komikere og idrettsutøvere. Ballesnakket kommer ofte frem når damer hevder seg på arenaer der menn tradisjonelt sett har styrt showet. Andre ganger holder det imidlertid at en dame er tøff, utagerende eller høyrøstet for at hun skal få «baller» hengt mellom lårene, som et slags verbalt utdrikningslagskostyme.

Også i musikkens verden blir ballebildet hyppig brukt for å beskrive en kvinnelig artist med tæl og attityde. Ja, bare det at hun spiller elektrisk gitar eller trommer, kan være mer enn tilstrekkelig.

Kate Bush-syndromet

Én ting er hvordan musikkskribenter og journalister skriver om kvinnelige artister. Her er det fortsatt mye å ta tak i. Vi ser en evigvarende tendens til å trekke frem damers bakmenn og produsenter i overdreven grad. Musikalske sammenligninger mellom vidt forskjellige artister trekkes gjerne kun fordi de er av samme kjønn, mens Razika omtales som «jenteband» der Fjorden Baby! ganske enkelt er et «band».

Og leser man anmeldelser av nye kvinnelige artister, kan man lures til å tro at damer ikke hører på annet enn Kate Bush, Joni Mitchell og Tori Amos. Bare for noen uker siden så derfor Village Voice-skribent Maura Johnston seg nødt til å publisere en liste med punkter over hvordan man ikke skal skrive om kvinnelige musikere, og spør blant annet: «Are you essentially making shit up about the artist in order to sexualize her?»

Stående uttrykk

Balle-eksempelet på fastlåst, forskjellsbehandlende språkbruk er imidlertid ikke forbehold musikkskribenter, men brukes også i markedsføring av artister. Da bergenske Gabrielle denne uken slapp sitt debutalbum, kunne plateselskapet fortelle at hun har «bevist at jenter har baller så det holder!».

Formuleringen har altså blitt en del av dagligtalen, nærmest et stående uttrykk, så løsrevet fra sin opprinnelige betydning at det absurd nok også kan dukke opp i reklame for barneklær. «Ny kolleksjon for små gutter og jenter med baller», slik prøver produsentene i Ugly å få solgt unna babybodier med Mariusgenser-trykk.

Språk er makt

Men har det å være tøff, gi ut plate eller gå i Mariusgenser noe med testikler å gjøre? Nei. Så hvorfor skal vi måtte beskrive en dame som er modig, aggressiv eller brautende ved å påføre henne en mannlig, fysisk attributt? Allerede tilbake i 1993 påpekte jazzmusiker Sidsel Endresen problemet med dette, i et intervju med musikkmagasinet Rock Furore: «Rockemusikken, som er såkalt revolusjonær, har et bakstreversk kvinnesyn. ’Ståpikk’ som bilde på trøkk, vitner om lavt og tradisjonelt refleksjonsnivå». Nemlig. Er det ikke på høy tid å la ballene få henge i fred?

La oss løfte blikket fra underlivet. For dette handler først og fremst om diskriminerende forestillinger som fortsatt ligger nedfelt i språket vårt, blant annet ideen om at rock er en maskulin sjanger. Som forfatter Marta Breen skriver i sin bok «Piker, vin og sang – 50 år med jenter i norsk pop og rock» (Spartacus, 2006): «Det er i språket virkeligheten defineres, og så lenge vi fortsetter å beskrive god rock som noe maskulint, vil den fortsette å være det.»

Hysteri og underkastelse

Et ferskt eksempel er fortellingen om Whitney Houston og hennes rise and fall etter dødsfallet i februar. Når det er rockemenn som står for utskeielser og en utsvevende livsstil – tenk Keith Richards, Mötley Crüe eller Lemmy – idoliseres dette. Det er noe kult og frihetsbejaende, liksom en del av rocken . Er det derimot en kvinnelig popartist som ruser seg, viser tegn til galskap eller angriper snikfotografer – tenk Houston, Britney Spears eller Christina Aguilera – oppfattes utskeielsen gjerne som noe som er initiert av en kynisk og manipulerende kjæreste, og dermed noe stakkarslig og tragisk. Her er ikke lenger den kaotiske rockestjernelivsstilen et frihetssymbol, men en historie om underkastelse, hysteri og forfall.

Dette handler om språk som makt. Det handler om hvordan vi ser på verden, og hvordan vi ser på hverandre. Når Plumbo drar sin idiotiske «mokkamann»-vits, Madcon svarer med «fittetryne», eller unge Kaveh rapper «de er fags, fags, fags» på NRK P3, blir det (med rette) bråk. Det kan det godt også bli neste gang noen sier at en dame «har baller». Ja, så fremt hun faktisk ikke har det, da.

Enig med vår kommentator? Si din mening!

Publisert
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent
BT anbefaler

Venner av drapssiktet student: Han endret seg, ble mer isolert og fikk en mørk form for humor

Vennene beskriver ham som en fin gutt. Samtidig peker noen av dem på varsellamper fra fortiden.

LES SAKEN

Sakene flest leser nå

  1. Derfor lyste mange bygg i Bergen rødt

  2. – Er det så farlig å bli spurt hvor man kommer fra?

  3. Storbritannia: – Viruset er ute av kontroll

  4. Fra benken til Milan på to år: Slik reagerer gamle­treneren på komet­karrieren

  5. Fra torsdag morgen gjelder en ny parkeringsregel i Bergen

  6. Samtalene i busskonflikten fortsetter utover natten

  1. Musikk