Kalddusj for nostalgien

Omslaget på David Bowies nye plate er grafisk hærverk. Hvorfor gjør det da så sterkt inntrykk?

Publisert Publisert

TILBAKE: Omslaget på David Bowies nye plate er like slagkraftig som musikken, skriver Knut Schreiner. Foto: Sony

DEN HVITE FLEKKEN: Omslaget på David Bowies nye album vekker irritasjon, latter og eksistensiell undring hos Knut Schreiner.

  • Knut Schreiner
iconDenne artikkelen er over syv år gammel

Gleden var stor blant verdens musikkfans da David Bowie forrige uke, helt uventet, slapp et nytt album – hans første på ti år. Skal man telle pophistoriens viktigste artister på én hånd, havner den 66 år gamle briten tross alt et sted mellom langfingeren og lillefingeren.

Denne gang virker dessuten den gamle TV-reklameklisjeen om «at dette er hans beste plate siden syttitallet» som en passende beskrivelse. «The Next Day» er et flott album. Fullt av mørke, høyreiste låter der den vanligvis distansert fortellende Bowie fremtrer som eksistensielt kontemplativ. Dessuten har han utarbeidet et tøft, slagkraftig sound sammen med sin gamle studiomakker fra «glansdagene», Tony Visconti. Men like overraskende og slagkraftig er platens cover.

På kafévegger

Det viser ytterkantene av omslagsgrafikken fra Bowies «Heroes» fra 1977. Over det ikoniske fotoet i svart-hvitt er det lagt inn et stort, hvitt felt med den nye platens tittel påskrevet. Magereaksjonen min var først lett irritasjon, så tenkte jeg «er det ikke litt morsomt da? Litt på faen, liksom?». Så steg det frem en mer alvorlig følelse. Coveret berører noen grunnleggende tanker om tid, om vår mentale orientering – og kanskje ideologiske forvirring? – i kulturen.

«Vi ville gjøre noe annerledes», sier Jonathan Barnbrook, designeren bak omslaget, i et innlegg på sin blogg. Han fortsetter: «Vi drister oss til å si at dette er noe nytt». Å skape noe nytt er ikke lett i platecoverkunsten, der det meste allerede er gjort. I tillegg hører selve formatet gårsdagen til.

De kjente platecoverne fra forrige århundre er, som en rekke andre motiver fra populærkulturhistorien, en del av luften vi puster. Ikoniske omslag som «Sgt. Pepper’s Lonely Heart’s Club Band» og «Abbey Road» er bilder jeg daglig ser på barnas matboks eller på en bitte litt morsom reklame for Oslo Sporveier. Coveret på «Heroes» har for lengst tatt veien fra vinylbunken til vegger på kafeer og motebutikker over hele verden — en del av tilstanden kulturkritikeren Simon Reynolds har kalt retromani .

Lenket til fortiden

Å manipulere med fortid og nåtid gjennom design og titler er også en gammel, postmoderne øvelse. Tenk bare på Zappas «We’re Only In It For The Money» som gjorde en pastisj på «Sgt. Pepper» allerede i 1968. Eller pønkbandet The Replacements som i 1984 ga platen sin den frekke tittelen «Let It Be». Likevel gjør Barnbrooks’ nye Bowie-cover sterkt inntrykk. Det er noe med dets brutalitet som rører. Det er ikke design, men grafisk hærverk. Det er blanke ark og stilbrudd på én gang. Det er «The White Albums» utopiske klarhet og den anonymiserte dronningens protest på Sex Pistols’ «God Save The Queen» på én og samme gang. I den sammenheng kan det nevnes Barnbrook har samarbeidet tett med den anti-kapitalistiske aktivist-gruppa Adbusters.

Barnbrook forteller at det var plateomslag som lokket ham inn i den grafiske kunstens verden. Som kunstner er han kjent for en radikal, oppklippet stil og han har uttalt at han drives av et «indre raseri mot urettferdighet». Hans design skal være et våpen for sosial endring. Denne påvirkningen og innstillingen forklarer noe av «The Next Day»: Å redusere «Heroes»-coveret ved hjelp av en hvit firkant, sier Barnbrook, handler om «hvordan den beste pop- og rockemusikkens vesen ligger 'i øyeblikket', uten tanke på fortiden». Samtidig kan man aldri frigjøre seg fra fortiden, skriver han.

Ny dag i møte

Dette gjelder særlig artister som Bowie. Si navnet hans, og folk får bilder av rød piggsveis og ansiktssminke på netthinnen, og gitarriff fra '72 på hjernen. Men «The Next Day»-omslaget symboliserer en mer grunnleggende menneskelig erfaring: hvordan vi ustanselig går en ny dag i møte og legger gårsdagen bak oss, fordi vi ikke har noe valg.

Denne erfaringen gjelder også selve musikkbransjen, som for øyeblikket undergår store endringer. Legg merke til hvordan jeg i denne teksten har referert til en slags «gullalder» i musikkhistorien. For de aller fleste, vil designen på «The Next Day» være noe man ser på en dataskjerm, ikke noe man holder i hånden. Coveret blir dermed en klar oppfordring til å rive seg løs fra gamle meningsmønstre og, om ikke se fremover med stor begeistring, så i hvert fall orientere seg mot det nye århundret i stedet for å sammenligne med syttitallet. Det blir dermed mer riktig å si at platen er «Bowies første bra i det 21. århundret». Den skarpe kontrasten mellom det duse analogfotoet fra «Heroes» og det hvite digitalfeltet på «The Next Day» – som skinner ekstra sterkt fra en skjerm – er som en kalddusj for en romantisk nostalgiker.

Bygger bro

Barnbrook sier de valgte å manipulere akkurat «Heroes», fordi det kanskje er det mest ikoniske i Bowies katalog. Men etter hvert som man synker ned i musikken på «The Next Day», virker det som om det også er en dypere forklaring bak valget. «Heroes» var den andre platen i Bowies såkalte «Berlin-trilogi», fra de årene han bodde og jobbet i den tyske storbyen. Det originale «Heroes»-coveret pekte også tilbake i tid, med inspirasjon fra den ekspresjonistiske kunstneren Erich Heckels maleri «Roquairol». Det samme motivet var inspirasjonen for omslaget på Iggy Pop’s «The Idiot» (1977), også innspilt i Berlin og produsert og skrevet med Bowie.

Heckel var en del av den tyske kunstbevegelsen Die Brucke – Broen . Disse ønsket å kombinere nyromantiske motiver og primitivistisk stil med samtidige avantgarde-bevegelser. Både «The Idiot» og «Heroes» kan betegnes som brobyggende plater i artistenes diskografier: mellom Iggys bar-overkropp-rock fra The Stooges og Bowies glam, og over til det harde, electropregete krautrock-soundet de begge var inspirert av på den tiden.

Begge platene inneholder entusiastiske følelsesutbrudd ikledd kald klang og modernistisk dissonans, og har nærmest ene og alene æren for åttitallets postpunk-bevegelse. Dette forholdet mellom fortid og nåtid virker å være et returnerende tema også på Bowies siste plate, noe som tydeliggjøres gjennom omslagskunsten.

Eksistensiell grubling

Platens tittel var altså «'Heroes'» , ikke «Heroes», for å understreke ironi og tittelsporets fortellende perspektiv. Tittelsangen var inspirert av et ungt par som hadde daglige romantiske og tilsynelatende hemmelige møter på en benk langs Berlinmuren. Men både tittelen, gåseøynene og låtens soniske drakt gir også assosiasjoner til den visstnok «heroiske» følelsen som sterke opiater gir.

I den nye platens nøkkelkutt, den vakre singelen «Where are we now?», synger Bowie om sin Berlin-tid, blant annet om nattklubben Dschungel der han pleide å henge med Iggy Pop. Låten har blitt forstått som en refleksjon over Bowies liv og kunstneriske virke og menneskene rundt ham. Men den føles som mye mer. Den høres ut som en artist på vei inn i alderdommen; en vandrer som får et eksistensielt øyeblikk av klarhet idet mennesker krysser gater, meldinger sendes og livet utfolder seg blant unge mennesker i moderne samfunn. Det er en vis og trist erkjennelse. «Hvordan gikk det? Hva oppnådde vi?». Det tyske paret, Bowie selv, Iggy, samfunnet, mennesker og samfunn — hvor i historien befinner vi oss egentlig nå? I videoen for låten ser vi Bowie i en t-skjorte med påskriften «Song of Norway», av mange tolket som en referanse til vårt nasjonale traume etter 22. juli 2011.

Livets gang

På det nye omslaget, står ikke «Heroes» lenger i anførselstegn, men er ganske enkelt strøket ut med tusj. Bowie, som var selve pioneren i å gjøre popmusikk til performancekunst og iscenesatte seg selv som arketypiske popidoler i alle farger og fasonger, har gitt signal om at han ikke vil gjøre verken intervjuer eller konsertopptredener i forbindelse med den nye platen.

I 2004 fikk han et hjerteattakk etter en konsert og måtte gjennomgå en hjerteoperasjon backstage. Bare fire år tidligere hadde han fått en datter med sin kone Iman; hans første barn siden sønnen Duncan (f.1970). I dag lever Bowie et tilbaketrukket liv i New York. Følelsen av livets gang og evigheten ligger i tekst og musikk på den nye platen. Flere av låtene inneholder forskjellige varianter av verbet «å dø».

Og omslaget, som The Guardian-journalist Martin Belam kaller en «genistrek», reflekterer kanskje ikke bare over hvordan vi hver dag forlater gårsdagen, men også over hvordan vi alle en dag forlater den for godt.

Hva synes du om omslaget på Bowies nye plate?

DEN HVITE FLEKKEN: Omslaget på David Bowies nye album vekker irritasjon, latter og eksistensiell undring.

SITAT: Den ekspresjonistiske kunstneren Erich Heckels malerier har inspirert coverkunsten til både Bowie og Iggy Pop.

Publisert