Herlige harrytasserfra Halden

Blodig moro i Haldens underverden

TOLV RETTE: Gjengen vinner tolv rette i tippin, men gleden blir kortvarig. FILMWEB

Gørra flyter. Antiheltene er dumme som brød, purken så høy på seg selv at han nærmest letter.

Alle blir lurt. Kanskje.

Jo da. Her henger inspirasjonen fra Tarantino og Coen-brødrene som tjukk tåke over Svinesundsbroen. Likevel greier manusforfatter og regissør Magnus Martens å gjøre dette til sitt eget, og til noe genuint norsk.

Basert på en idé av Jo Nesbø, krøller han stoffet sammen til harry Halden-standard, dynker det med blod og svik og manipulasjon og lurendreieri på alle plan, for deretter å pare det med noen av de vittigste dialogene norsk film har levert på lenge.

La oss stoppe litt der, ved dialogene. Ved siden av «Oslo, 31. august» – fullstendig uten sammenligning for øvrig – er dette en av de få, norske filmene der jeg ikke en eneste gang føler at replikkvekslingene lugger. Alt hviler på personinstruksjon, timing og intens spilleglede. Pluss den elleville sjangerleken Martens bedriver. Mer om det. Først en rask skisse av plottet.

Som eneste overlevende etter et brutalt skuddrama i en strippebule på Svinesund, må Oscar Svendson forklare seg for politietterforsker Solør. Det er på alle måter lettere sagt enn gjort.

I bakgrunnen svever en tippegevinst på 1.739.361 kroner, vunnet av Oscar (Kyrre Hellum) og en håndfull tvilsomme eksistenser ved navn Thor Eggen (Mads Ousdal), Dan Treschow (Andreas Cappelen) og Billy Utomjordet (Arthur Berning).

La oss si det sånn: Det er ikke bare manglende regneferdigheter som gjør beløpet vanskelig å dele.

Og når vi snakker om å dele: Det er ikke bare pengene som byr på fordelingsproblemer.

Krimlitterat u rens akilleshæl er dens hyppige hang til konstruksjoner som hviler så hardt på tilfeldigheter at troverdigheten bikker over på feil side. Det gjelder ikke minst norsk krim og dens nestorer, Gunnar Staalesen og selvsamme Jo Nesbø.

Akkurat dette griper «Arme riddere» fatt i og leker seg med. Lagt i munnen på Oscar, hvis pålitelighet er en av filmens spenningskilder, ser vi hvordan tilfeldighetene rår helt hemningsløst. Det ene tar det andre som tar det tredje og så videre, alt mens den ene dårlige planen avløser den andre. Resultatet er, okke som, masse rot og søl.

Det kunne blitt sykelig kvalmende å se på. Men filmen spiller ut sine blodige groteskerier i en avvæpnende, burlesk tone, uhyre selvbevisst sin agenda som leverandør av hurra-meg-rundt-vold, og med en energi norske thrillerskapere bør ta lærdom av.

Jeg har tidligere kalt Kyrre Hellum for Norges svar på Steve Buscemi. Hvorfor, blir enda tydeligere her. Selv om han denne ganger er mindre Buscemi, briljerer han nok en gang som ynkelig dust av format.

Briljerer gjør også Henrik Mestad som politietterforsker Solør. Pling i bollen, bokstavelig talt, spiller han ut konseptet snill purk/slem purk i en og samme person, overstadig manipulerende, overstadig forelsket i egne metoder.

Sammen skaper Hellum og Mestad noen rent ut kostelige avhørsscener.

Noe av det andre fine med «Arme riddere» er at den ikke overspiller harrytassfaktene den er spekket med. Lite eller ingenting virker utenpå og påklistret. Det er som om filmteamet bare har funnet et autentisk miljø i Halden, vandret rett inn og satt i gang å filme.

Riktig nok har de tatt et par faktorer og forstørret dem ørlite. Men aldri over grensen, og alltid slik at de blir stående som små, finurlige detaljer i et lett herpet landskap.

Ta for eksempel firmaet Oscar jobber i, der kriminelle tilbys arbeidstrening. Jobben består i samlebåndsfremstilling av hvite plastjuletrær. Firmaet heter «Evergreen» og har resirkuleringslogoen som varemerke.

Eller scenen med Thor Eggens mor – en avdanket stripperske og prostituert. Hun serverer sine lugubre gjester arme riddere til frokost. Vi får servert Anne Marie Ottersen i en strålende liten rolle.

Stordabuen Magnus Martens spillefilmdebuterte i 2003 med den romantiske komedien «United». Han laget også RV-episoden i kollektivprosjektet «Folk flest bor i Kina», og fikk mye oppmerksomhet da han i 2006, som første og så langt eneste regissør i norsk filmhistorie av integritetsgrunner nektet å signere for regijobben med «Svein og rotta».

Før det regisserte han flere episoder av blant annet fjernsynsseriene «Åpen post», «Melonas» og «Ut i vår hage».

Med «Arme riddere» har han levert en langt fra original, men svært velspilt svart komedie; aldeles meningsløs, og gjennomført lystelig.

Er du enig med vår anmelder? Si din mening i feltet under.