I film etter film har Dardenne-brødrene utforsket situasjonen for arbeiderklassen og/eller de som er nederst på rangstigen. Formen er ultrarealistisk. I bunnen ligger en dyp humanisme.

Drivkraften synes å være et politisk og moralsk imperativ, denne gangen formulert rundt solidaritetens pris, bokstavelig talt, i en situasjon der arbeidsstokken er sårbar for bedriftsledelsens så vel som fagforeningens forsøk på splitt og hersk.

Arbeidskamerater: Sandra (Marion Cotillard), ber kollega Timur (Timur Magomedgadzhiev) gi slipp på bonusen for å berge jobben hennes. FOTO: FILMWEB

Sandra (Marion Cotillard) jobber på en liten, belgisk solcellefabrikk, men har vært langtidssykmeldt på grunn av depresjon. Så får hun vite at kollegene er stilt overfor følgende valg: Dersom hun sies opp, vil de få en bonus på 1000 euro. Beholder hun jobben, mister de bonusen.

Saken skal stemmes over mandag. Motvillig og desperat må Sandra bruke helgen til å oppsøke hver enkelt arbeidskamerat, for forsøksvis å overtale dem til å takke nei til pengene.

«To dager, en natt» er ingen høyrøstet film om arbeiderklassens helter. Men med sitt lille format og sin stille fremferd, treffer den likevel hardt.

Dilemmaet brødrene Dardenne risser opp er dypt moralsk, men de behandler det uten spor av moralisme. I stedet åpner de for innblikk i en situasjon der de fleste mer enn godt nok forstår Sandras fortvilelse, samtidig som bonusen betyr penger de sårt trenger.

Noe også Sandra er fullstendig klar over. Sammen med følelsen av å gå rundt som en tigger, tar det nesten knekken på en kvinne som knapt har kommet seg på beina etter sykdommen.

Cotillard bærer rollen med en autentisitet knapt noen stjerne i hennes liga kan gjøre henne etter. Neddempet, nyansert og teknisk briljant spiller hun frem en nedverdiget kvinne full av verdighet.