Stein Urheims nye plate er et vidunderkammer

I Urheims vidunderkammer av lyder møter man alt fra Alice Coltrane til vestkystrock.

Publisert Publisert

MÅPE: På sitt beste får den nye platen til bergensgitaristen meg til å måpe, skriver BTs anmelder. Foto: Morten Spaberg/pressebilde

  • Alisa Larsen
5 av 6 hjerter

Det er ikke uten belegg Stein Urheim kalles for kultgitarist og virtuoso. Han har vært en sterk og underfundig bidragsyter til norsk jazz, folk og eksperimentell musikk – en real musikalsk potet. En sjelden gang står han i forgrunnen, men som oftest står han litt i bakgrunnen og subtilt legger til forseggjorte gitartoner til andres komposisjoner. Med det nye albumet «Downhill Uplift» trer han frem og viser et musikalsk spenn som kan få en til å måpe.

Albumet er en uttalt vestkystplate og refererer selvsagt til den amerikanske kyst med alle de assosiasjoner det gir; stålstrengsgitar, folkrock, syttitallet, solbrente landskaper og ikke minst Big Sur. Den starter likevel tydelig Urheimsk. På «Brave New World Revisited Again» spiller han på kjente strenger med en jamaktig folkrocklåt infusert med følsom jazzperkusjon fra to av hans favoritttrommiser, Kåre Opheim og Hans Hulbækmo. Her agerer Urheim også som vokalist, men sliter med å finne sin plass, som om stemmen ikke spiller på lag med resten.

Det glemmer man når man noen spor seinere mister seg selv i stilsikre «Free To Go». Her kommer Urheims røst virkelig til sin rett i en forsiktig croon som kan minne om Sondre Lerches lettbente stil. I løpet av platen beveger man seg gjennom mektige lydlandskaper så vel som mer beskjedne, som på intime og luftige «Lamp» som bringer til minne både bluegrass og bossanova.

  • Hør BTs kulturpodkast:

Tro det eller ei: «Poor Moon» er et glansbilde av den amerikanske vestkyst på det eksentriske 70-tallet, med en distinkt eim av Alice Coltrane og hare Krishna – som røkelse i salt sjøduft.

Mest strålende er kjemien mellom det usedvanlig stjernespekkede ensemblet Urheim, Opheim, Hans Hulbækmo og Ole Morten Vågan på det fortryllende tittelsporet «Downhill Upright». Det er et eksempel på hvordan de sammen kan skape fem forskjellige atmosfærer og scener i løpet av én og samme sang – og alle like berusende gode.

Publisert