Vestlandskrim i hardt vær

Været er annerledes. Folkene er annerledes. Naturen er annerledes. Til og med Gud er annerledes på Vestlandet. Derfor er også krimbøkene herfra annerledes.

GAMMEL I FAGET: Gunnar Staalesen er veteranen blant Vestlandets krimforfattere. Berit Roald / Scanpix

Julie Byberg Bøe

Hva er det som skiller vestlandsk krimlitteratur fra resten?

Det spørsmålet ble stilt til vestlandske krimforfattere under Krimfestivalen 2019 – og det var bergensforfatteren Gunnar Staalesen som spurte.

Forfatter Agnes Lovise Matre svarte med å sitere sangen «Saltvannsfolket» av Bjørn Eidsvåg: «Aldri redde for arbeid og slit, men gniene på ord og tårer».

– Vi vestlendinger snakker ikke om ting. Det er vanskelig å drive etterforskning når alle har en hemmelighet.

Les også

Les anmeldelsen av Ruth Lillegravens krimdebut: Henrivende morderpsykolologi

Kontraster

Hun sier at det ikke er tilfeldig at hun la handlingen i boken sin til Hardanger. Matre beskriver oppveksten i Vines som trygg og god.

– Jeg bodde i en bitte liten bygd, naturen var fantastisk, og det var ingen farer som truet.

Helt plutselig ble moren hennes syk, og døde over natten av hjernesvulst. Matre beskriver kontrasten hun følte på da katastrofen traff familien midt i de ellers så idylliske omgivelsene.

– Det er nok bakteppet for at jeg har valgt å legge handlingen til krimbøkene mine der. Jeg er glad i plassen, men samtidig har jeg opplevelsen av det vonde som dukket opp midt i idyllen. Det fascinerer meg nå når jeg skal skrive.

NY KRIM: Agnes Lovise Matre er klar med ny vestlandskrim like over påske. Haakon Nordvik

Agnes Lovise Matre har til nå gitt ut én krimroman med handling fra Hardanger. Der bodde Matre selv frem til hun var åtte år, og moren hennes plutselig døde. Alene med en søskenflokk på fire flyttet faren familien til Sandeid i Rogaland. Da Matre var 15 år flyttet hun på hybel til Haugesund.

Hemmelighetsfulle vestlendinger

Igjen trekker Agnes Lovise Matre frem «Saltvannsfolket» av Bjørn Eidsvåg. Hun synes den sangen beskriver godt rammene for en krimroman fra Vestlandet.

– Vi blir ikke rike på ord og tårer, men på hardt arbeid. På Vestlandet pleier vi å skryte av at det er vi som skaper verdiene i Norge, mens de på Østlandet skummer fløten.

Les også

Anmeldelse: Mørkt om halvgamle menn og unge kvinner

Matre kommer selv fra en liten vestlandsbygd og synes det er spennende å skrive om «bygdedyret» og bygdefolkets hemmeligheter som ikke snakkes om. Hun beskriver hvordan alle på et lite sted har informasjon om det samme, men ingen sier noe, fordi da vil deres egen historie komme frem i lyset, og det må ikke skje.

– Det tror jeg er typisk Vestlandet. Vi er veldig private på ting som ikke skal ut i lyset.

Miljøforskjeller

Trude Teige mener mennesker fra vest er annerledes enn mennesker fra øst. Karakterene hun skriver om fra Sunnmøre er ulike karakterene fra for eksempel Asker.

– Jeg elsker den gamle damen som sitter i vinduet og vet alt som foregår i nabolaget.

SAVN: Trude Teige savnet å skrive bøker med storm og regn. Marit Hommedal / Pressebilde

Teige sier også at selve miljøet er annerledes på Vestlandet enn på Østlandet. Når hun skriver bøker som foregår på Sunnmøre, tar hun opp andre tema enn hun ellers hadde gjort.

– Når jeg skriver om overgrep på bedehuset, må jeg være på Vestlandet for å få den ideen. Jeg er jo der ifra, og kjenner til den typen miljøer.

Teige tror forfattere blir preget av miljøet de skriver ifra.

– Jeg tror hvor du kommer fra smitter over på litteraturen ved at karakterene blir annerledes, og temaene blir annerledes.

I hardt vær

Trude Teige er journalist og forfatter. Hun kommer opprinnelig fra Fosnavåg i Møre og Romsdal og har skrevet bøker med handling fra både øst og vest. De to første bøkene om Kajsa Coren foregår på Østlandet. Teige sier at hun etter hvert lengtet etter å skrive fra hjemstedet sitt på Vestlandet.

– Jeg savnet å skrive bøker med skikkelig vær, med storm, vind og regn.

Hun tror at været påvirker miljøene i de vestlandske krimromanene.

– Du kan bruke uhyggen rundt stormen som er på vei, og bygge opp plottet rundt det.

Les også

Jørgen Jæger: - Jeg har tatt livet av flere virkelige personer i mine bøker. Men da har jeg spurt dem først.

Jørgen Jæger er krimforfatter fra Bergen. Han peker på det brutale vestlandsklimaet som en stor fordel for krimforfatterne.

– Vi har utrivelig vær, vi har stormer, regn og snø. Dette gir oss gode rammer til å lage beskrivelser som visualiserer bøkene våre.

Tar et oppgjør med vestlandspietismen

I Agnes Lovise Matres neste bok; «Iskald» som kommer ut 10. mai, tar hun et hardt oppgjør med den omtalte vestlandspietismen.

Matre er selv oppvokst i Rogaland og forklarer at hun som liten jente var glad i å synge og gikk lenge i sangkor. Der møtte hun predikanter som truet med helvete hvis de gikk ut på dans en kveld.

– Det tror jeg er veldig typisk Vestlandet. Jeg husker vi sto i kirken og sang i koret. Der fikk vi beskjed om at hvis du går på dans i kveld, kunne foreldrene dine forsvinne mens du sov. Den typen dommedagspredikering var veldig typisk tidligere.

Religion som maktmiddel

Matre understreker at hun ikke kritiserer kristendommen generelt, men bruken av religion som maktmiddel mot mennesker. Hun sier at det nok finnes liknende sekter andre steder i landet også, men at vestlandspietismen var spesielt streng, tung og mørk.

– Jeg synes det er trist hvordan enkelte predikanter dømmer, styrer på og lager kustusregler for jenter. Av og til lurer jeg på om de har fått med seg hva Jesus egentlig sa. Det tar jeg et oppgjør med i boken mi.

Når Matre har snakket om vestlandspietismen med folk fra andre deler av landet, sier hun at de ofte ikke forstår hva hun mener.

– De har en annen Gud på Østlandet enn på Vestlandet. De har i hvert fall et mer avslappet forhold til han.

Vestlandet, og Hardanger spesielt, er kjent for dramatiske landskaper med høye fjell, dype fjorder, vidstrakte breer og skummende fosser. Matre får god bruk for den mektige og vidstrakte naturen rundt Hardangerfjorden i krimbøkene sine.

– Det finnes veldig mange steder å gjemme et lik, avslutter hun.