Kroppens sug, hjertets savn

Refseren Seidl viser sine ømme sider

Denne artikkelen er over ti år gammel

I «Paradis: Kjærlighet» dro middelaldrende, kjærlighetshungrige Teresa på sexreise til Kenya. Siste film ut i Ulrich Seidls trilogi handler om datteren hennes, 13 år gamle Melanie.

Mens moren er på ferie – og tanten Anna driver sitt religiøse korstog i Wiens forsteder, i «Paradis: Tro» – sendes Melanie på slankeleir for tenåringer.

Filmens håp knytter seg ikke til ønsket om å bli slank og oppskriftsmessig «vakker». Tenåringene selv synes ikke å ofre overvekten en tanke. Tilsynelatende har ingen av dem ønsket å komme dit, de er sendt dit; først og fremst av sine mødre.

Om dagen går det i trening og ernæringslære. Kveldene handler om nye venner, betroelser og putekrig, ulovlig festing og nattlige raid på kjøkkenet. Jentene snakker om kjærester og sex, foreldre og frustrasjoner.

Slik sett er «Paradis: Håp» et selvstendig dannelsesdrama, en utfordrende og annerledes komedie for og om ungdom.

I «Tro» rendyrket Seidl sin lett gjenkjennelige estetikk, med et tilnærmet stillestående kamera og stiliserte tablåer.

Også denne gangen ser vi hans fascinasjon for menneskekropper så vel som bygningskropper. Stilen er stadig den samme; minimalistisk og renskåret, med mange frontale, symmetriske bilder filmet med stillestående kamera. Likevel er kamera mer bevegelig nå, noe som gjør «Håp» mindre statisk enn «Tro», og mykere; som formet den seg etter både tema og de lubne ungdommene som paraderer over lerretet.

Seidl latterliggjør dem ikke. La det være sagt. Tvert imot får han frem skjønnheten og sårbarheten i disse fysisk og psykisk uferdige tenåringene.

Pakket inn i svart humor, handler alle «Paradis»-filmene om vår skrøpelige, menneskelige natur. Men «Håp» har tettere forbindelser til «Kjærlighet». Visuelt og tematisk kaster de et gjensidig, reflekterende lys på hverandre.

Slankeleirens hvite, sterile funksjonalisme kontrasterer Kenyas fattigslige kaos og fargerike eksotisme.

Seidl gjentar også flere bilder og scener fra «Kjærlighet», men i en ny setting.

De bikinikledde damene på den kenyanske stranden, nå i ungpikevariant på gresset i et østerriksk fjellandskap.

Scenen der den disiplinfikserte treneren filmes bakfra foran ungdommene som gjør gymøvelser liggende på bakken, er nærmest en negasjon av scenen der Teresa står foran noe som minner om en bautapark av muskuløse, afrikanske menn.

Melanie og venninnen Verenas fnisende betroelser på sengen repeterer sengescenene med Teresa og hennes unge elsker, men preges av en helt annen intimitet. De er også et speilbilde på scenene der Teresas langt mer erfarne ferievenninne forteller om «fordelene» med kokosduftende, svarte menn.

En fest på rommet knytter an til den kanskje mest uutholdelige sekvensen i «Kjærlighet», der en innleid kenyaner fornedres av fulle, østerrikske damer.

Også på slankeleirens jentefest hersker gruppepresset, og grensene utfordres, men lekende og uskyldig denne gangen.

Måten Teresa brukte unge afrikanere for å tilfredsstille sin kjærlighetslengsel og erotiske lyst, og måten Anna brukte menneskene hun preket for som middel til å tilfredsstille og styrke egen hellighet, skapte et til dels intenst ubehag i de to foregående filmene.

Tonen nå er ganske annerledes. Ømmere, mer hengiven.

Det finnes et ubehag også i «Håp». Det er en lege her, i 40/50-årsalderen, med et noe usunt blikk for unge jenter; Melanie især. Oppildnet av flørtingen hans, faller hun for ham i noe som like gjerne kan være farslengsel forvekslet med forelskelse.

I skjæringspunktet mellom lek og erotikk, bygger Seidl opp en både sanselig og lummer stemning mellom dem. Utgangen står åpen helt til det siste, på et vis som er til å miste pusten av.

Også Melanie befinner seg i et skjæringspunkt. Mellom kynisme og håp, disiplin og impuls, uskyld, forventninger og bitter kjærlighetserfaring.

Man kan tolke moren Teresa i forlengelsen av dette, som en trist konklusjon.

Eller man kan håpe for Melanie at hun frigjør seg fra noen av kravene og forventningene som omgir henne, og som slankeleirens klaustrofobiske korridorer gjerne kan ses som et bilde på.

Er du enig med anmelderen? Si din mening her: