Liten løgn velter stort lass

Velspilt og foruroligende om overgrepet som aldri fant sted

OVERBEVISENDE: Mads Mikkelsens tolkning av rollen som Lucas resulterte i pris for beste mannlige skuespiller på fjorårets filmfestival i Cannes. FILMWEB

5 av 6 hjerter

Thomas Vinterbergs gjennombruddsfilm «Festen» handlet om årelang fortielse av seksuelle overgrep, og hentet miljø fra et forfinet borgerskap.

I «Submarino» dukket han ned i proletariatet, for å skildre den fordrukne voksnes svik, og konsekvensene det fikk for barna.

Tematisk knytter «Jakten» an til disse, og kan gjerne ses som siste del av en trilogi, litt i slekt med Per Flys Danmark-trilogi («Benken», «Arven» og «Drapet»). Denne gang med miljø fra middelklassen, og sentrert rundt voksne så oppsatt av ikke å svikte at det bærer galt av sted.

Mads Mikkelsen spiller Lucas, en nyskilt barnehageassistent som med et knips får hele livet snudd på hodet idet datteren til bestekompisen forteller om et seksuelt overgrep Lucas skal ha begått.

Materialet tilsier at Vinterberg kunne laget en film som holdt oss på pinebenken i spørsmålet om hvorvidt Lucas er skyldig eller ikke. Heldigvis gjør han ikke det. Han setter oss på en helt annen pinebenk, og der er det skikkelig vondt å være.

Vi er ikke et øyeblikk i tvil om Lucas' uskyld.

Vinterberg viser oss hvorfra Klara; som jenten heter, henter sin kjennskap til erigerte peniser, og hvorfor det kunne skje. Klara (imponerende spilt av Annika Wedderkopp) er et stillfarent og på mange måter oversett barn. Lucas er den som kanskje ser henne tydeligst.

Klaras løgn er ikke kalkulert. Hun har gitt Lucas et hjerte hun har perlet, han ber henne gi det til en av guttene i barnehagen. Historien hun finner på er mer en følelsesmessig reaksjon på noe hun opplever som avvisning fra en hun har knyttet seg til.

Ironien ligger i at Lucas avviser gaven nettopp fordi han ser det problematiske i å ta imot den.

I utgangspunktet reagerer barnehagestyreren adekvat og riktig på det Klara forteller. En slik historie skal tas alvorlig, den skal undersøkes.

Filmen viser mennesker som reagerer slik de fleste av oss ville reagert.

Spørsmålet er om vi; de voksne; her og generelt i slike saker, har verktøyet som skal til for å undersøke slike forhold i sin fulle bredde, og så åpent, fordomsfritt og fryktløst som mistanken krever.

Ved å spille på vår gjenkjennelse, ved å vise slik mildhet overfor barnehageansatte og foreldres høyst plausible utsagn og reaksjoner, blir filmen desto mer nådeløs. Både i beskrivelsen av hvordan ord ubetenksomt og velmenende kan legges i munnen på barnet. Og i beskrivelsen av hvordan løgn kan bibeholdes og gi voksterjord for kollektive sanksjoner.

Samtidig er det her, i lokalsamfunnets brutale behandling av Lucas, at filmen nærmer seg klisjeene. Når den ikke tipper over, skyldes det Vinterbergs finstemthet. Han viser hvordan reaksjonene i utgangspunktet er en følelsesladet, men likevel rasjonell beretning om beskyttelse. Når bygdedyret stikker hodet frem, har emosjonene tatt overhånd, og ledet inn i det irrasjonelle.

Det skjer på et tidspunkt da løgnen har vokst seg kjempestor, næret av de voksnes frykt og barnas fantasi.

Akkurat dette psykologiske samspillet utforsker ikke Vinterberg. Det ville også blitt en annen film. Det den derimot gjør, er å skildre Klaras nesten ordløse forvirring, så overbevisende at det gjør vondt.

Mads Mikkelsen formidler Lucas nærmest kafkaske vei inn i mørket med neddempet intensitet, og gjør «Jakten» til en studie i utenforskap, i tap av kontroll, skildret uten spor av selvrettferdighet og sentimentalitet.

Er du enig med anmelderen? Si din mening her: