La meg være gammel

Hent inspirasjon og kreativitet hos dine metaforiske besteforeldre.

FIN ÅRGANG: Da The Who-vokalist Roger Daltrey (68) spilte i New York rett før jul, sang han «I Hope I Die Before I Get Old». Flaut og ironisk, eller en triumferende hyllest til alderdommen? Reuters

Eirik Kydland

«Help the aged. One time they were just like you. Drinking, smoking cigs, and sniffing glue», sang det britiske popbandet Pulp en gang på slutten av 90-tallet. Gruppens flamboyante og ekstremt kule frontmann Jarvis Cocker minnet oss ironisk — så å si med spritglasset i hånden - om at nachspielet til livets store fest holdes på gamlehjemmet. Snakkes der, liksom.

Nå, i 2013, er holdningen en annen. Det handler ikke lenger om at de hippe og kule skal hjelpe the aged av barmhjertighet eller nødvendighet. Nei, nå er det som om de vil henge med de eldre. Den siste reklamefilmen til et norsk mobiltelefonselskap er sånn sett symptomatisk, der en trendy fyr med parkas og asymmetrisk sveis inviterer med seg sykehjemsbeboere på kino.

Eller for å sitere en blødme jeg nylig fikk høre i et middagsselskap: «Hva kalles en pensjonist som har fått seg ny hofte? En hipster!»

Bestemors kokebok

Vi har sett tegnene lenge. Den gammelmodige, seriøse pensjonistmoten har regjert motebildet i et par år, med sine brune strikkejakker, rutete bestefarsskjorter, blomstrete silkebluser og Per Jorsett-briller.

På restaurantene er den trauste og bestemorsaktige husmannskosten tilbake for fullt. Se bare på menyen til det nyåpnede Litteraturhuset i Bergen: innmat, blodpudding og stekt lever.

I suppen av sosiale medier har tendensene også ulmet: Ved hjelp av ulike filtre kan man publisere bilder (gjerne av nevnte innmat eller silkebluser) som ser ut som om de ble tatt med farmors Hasselblad i 1957. Den romantiske, retrospektive vinylrenessansen er et annet sikkert tegn på at dagens unge og kreative sjeler lengter til en fordums tid, til en slags evig bestemorsstue. Slik lengter de på en måte også fremover — til sin egen alderdom.

Møte med døden

Kanskje handler detom en større, eksistensiell dragning mot det salige bæssmorfanget , som Alf Prøysen sang om. Eller som Odd Nordstoga formulerer det: «Ein farfar i livet skull’ alle ha. Ein bessfar å vende seg til med alt som ein går rundt og lurer på». Den metaforiske besteforelderskikkelsen utstråler kunnskap, trygghet og erfaring. I møte med alderdommen minnes vi uunngåelig nok også om vår egen dødelighet.

Men mer konstruktivt er det å sette pris på energi, inspirasjon og kreativitet. Gamlinger er tross alt skapende, idérike mennesker, de også . I det brede kunstfelt har vi i det siste sett flere eksempler på dette.

Som filmen «Grandma Lo-Fi», som ble vist under fjorårets utgave av Bergens internasjonale filmfestival, om islandske Sigridur Nielsdottir som begynte å lage popmusikk i en alder av 70 år og syv år senere har gitt ut 59 plater. For ikke å glemme det siste årets mest prisbelønnede og kritikerroste film, Michael Hanekes (70) usentimentale alderdomsdrama «Amour».

Eller hva med «Evig ung», Den Nationale Scenes noe friskere tilnærming til tematikken. Mengden av gjenforeningsturneer med gamle rockere bør også nevnes. Å se en 68 gammel Roger Daltrey synge «I Hope I Die Before I Get Old» med liv og lyst føles egentlig ikke som en flau ironi, men tvert imot som en alderdommens triumf.

Brenne sakte

Når den progressivesamtidsmusikkfestivalen Borealis begynner her i Bergen neste uke, er det tidstypisk nok med «alderdom» (og «død» og «avslutning») som tema. Ifølge festivalprogrammet ønsker de å feire og undersøke beslektede assosiasjoner som «brukt, gammel, umoderne, utgått på dato, senil, salig og glemt».

Blant annet skal musikk fremføres i Solheim kapell, på Haukeland sykehus og på avfallsanlegget i Rådalen. Den største feiringen av alderdommen er nok likevel et nyskrevet bestillingsverk fra komponisten og grensesprengeren Vinko Globokar.

Med sine 78 år er Globokar et levende motbevis på ideen om at skaperkraften er forbeholdt den yngre garde. Som Natt&Dag-redaktør Håvard Nyhus nylig skrev i sin artikkel «Seniorsaken», en kritikk av den forslitte forestillingen om at unge kunstnere står nærmere kreativitetskilden enn sine eldre kolleger: «Det synes vedtatt: ’Sjarm’, ’ynde’, ’bitt’ (i motsetning til ’tannløs’) og ’originalitet’ er størrelser som er omvendt proporsjonale med år på baken.»

Slik er det altså ikke. Heldigvis finnes det en middelvei til den gamle Neil Young-klisjeen om at det er better to burn out than to fade away . Det er også mulig å gløde varmt og lenge.

Borealisfestivalen arrangeres i Bergen fra 2.-10. mars på diverse scener rundt om i byen.