Klaustrofobisk dypdykk

Aksel Hennie briljerer i intens thriller fra Olje-Norges fødsel.

MÅNELANDING I DYPET: Undervannsscenene fra rørleggingen i Norskerenna er noe av det flotteste som er vist i noen norsk film. FOTO: FILMWEB

Publisert:

5 av 6

«Pionér» er bokstavelig talt en tungpustet film. Det pustes mye og høyt, og selv de minst klaustrofobiske vil nok en og annen gang ta seg i å gispe etter luft i de mest innestengte scenene. Erik Skjoldbjærg og fotograf Jallo Faber går så tett på at du formelig sitter i trykktanken og dykkerklokken sammen med Petter og de andre pionérdykkerne.

Men filmskaperne får også frem spenningen og skjønnheten jeg antar ligger til grunn for dykkernes yrkesvalg. Særlig i noen visuelt formidable undervannsscener fra Norskerenna, som gir filmatiske assosiasjoner til «The Abyss» — en film «Pionér» er uttalt inspirert av - og til amerikanernes første månelanding, som historisk parallell.

Petter (Aksel Hennie) og broren Knut (André Eriksen) har nøkkelroller i det norsk-amerikanske samarbeidet om å legge den første rørledningen i Nordsjøen.

Så skjer ulykken. Men hva var det egentlig som skjedde? Har Petter skylden, eller ligger årsaken i gasstilførselen?

Petter begynner å grave i saken. Han har behov for å renvaske seg. Men både på norsk og amerikansk side står prestisje og store penger på spill, og kreftene som motarbeider ham er sterke.

Skjoldbjærg og Faber går tett på også utenfor trykktanken. Et urolig kamera nærmest henger på Petters skuldre. Bakgrunn og omgivelser er ofte uklare, dels for å visualisere blackoutene han får med jevne mellomrom, dels for å dimme ut moderne omgivelser, blant annet i Bergen Sentrum og ved Store Lungegårdsvannet, der deler av filmen er spilt inn.

Det er fiffig og effektfullt gjort. Det samme gjelder bruken av bruntoner, som minner om lett misfargete 70-tallsfotografier. Sammen med kreativ utnyttelse av vinkler, perspektiver og vinduer resulterer det i en kompakt, fysisk følbar og intens konspirasjonsthriller med kledelige, paranoide trekk. Det er lenge siden jeg har opplevd en film så direkte på, eller snarere i kroppen.

Fullstendig helstøpt er filmen ikke.

De norske replikkene lugger det litt her og der, men det kan også skyldes at Aksel Hennie storspiller i rollen. Han er så god at han tar luven av de fleste rundt ham, inkludert Hollywood-stjernen Wes Bentley.

Noen av thrillerens ingredienser er skjemmende nær forslitte sjangerklisjeer. Andre er dypt originale.

Helhetlig sett er dette likevel solide saker. Også fordi filmen har en nødvendighet i seg, som en påminnelse om hva oljerikdommen vår kostet.

Hva synes du om filmen?