Vikinger ved et veiskille

Er Enslaveds nye plate mer et meditativt mantra enn en krevende rockeplate?

VETERANSTATUS: Ivar Bjørnson og Grutle Kjellson fra Enslaved har spilt sammen siden starten av 1990-tallet. Nå er bandet ute med sitt tolvte album. Eirik Brekke

Petter Lønningen

Enslaved er blitt Bergens (for ikke å snakke om Sveios og Etnes) viktigste metalband – selv om det strengt tatt er lenge siden de spilte ordentlig metal.

Bandet har nemlig justert sitt uttrykk betraktelig siden debuten i 1994. Og selv om de fleste av Enslaveds fans har omfavnet bandets dreining i stil fra og med «Monumension» (2001), da de gikk bort fra den gamle vikingmetallen, har andre distansert seg fra bandet etter hvert som albumene deres er blitt stadig mer progressive.

Ingredienser i gryten

Med «Riitiir» tar Enslaved enda et syvmilssteg bort fra sjangeren de en gang var med på å definere. Albumet inkorporerer alle bandets fasetter på én og samme gang, men nå presenteres disse innenfor det nye paradigmet bandet antydet på siste halvdel av «Axioma Ethica Odini» (2010). Denne gangen går bandet for enklere, suggererende løsninger med klare koblinger til krautrock og dronemetall, men samtidig med fengende partier. Det låter naturlig og organisk, men det avslører noen ikke helt uproblematiske tendenser. For det er som med pytt-i-panne: jo flere ingredienser man slenger i gryten, jo mindre fremtredende blir effekten av hver enkelt bestanddel. Faktisk kan enkelte elementer fremstå som unødvendige når man jobber seg dypere ned i materien.

Den forrykende, forblåste starten på «Thoughts Like Hammers» går raskt over i et mer doom-aktig parti enn vi er vant til fra denne kanten før gulblek riffing overtar, og så – hold deg fast – smeller bandet i gang sitt kanskje mest radiovennlige parti noensinne. «Veilburner» byr på flere grimme partier som smaker av tidlig 90-tallsmetall, men også disse passer sømløst inn i Enslaveds nye retning.

Gurglende Grutle

«Roots of the Mountain» er mer nøktern i oppbygging, selv om det er mye lyd som presser på (de siste tre minuttene av låten er sannsynligvis bandets mest vellykkede episke parti noensinne, takket være en underskjønn melodilinje), mens tittelsporet er heller anonymt av seg, til tross for flere nikk til god, gammel Enslaved-årgang. «Materal» har akkurat så herlig humørfylt gitararbeid som man forventer av gitarhelten Arve Isdal, mens «Forsaken» er så seig og tung at den vil overmanne selv den mest standhaftige lytter.

Grutle Kjellson har alltid hatt en særegen vokalstil, for å si det forsiktig. Stemmen hans har alltid ligget nærmere renspikket gurgling enn guttural growl , noe som for så vidt har fungert utmerket i skitnere produksjoner enn denne. Men etter hvert som bandet har frigjort seg fra vikingmetallens åk, har Kjellsons vokal gått fra å sikre en nødvendig dualitet i lydbildet til å virke nesten malplassert på de mest fengende låtene. Herbrand Larsens myke stemme har derimot utviklet seg til å bli en langt viktigere faktor for helhetsinntrykket enn tidligere, og Larsen gjør her (sett bort fra visse godt skjulte brister) sin beste innsats til nå.

Fordømt god

En viktig innsigelse mot albumet er at det er veldig tilgjengelig:«Riitiir» mangler en del av den nesten utmattende motstanden som gjør«Isa» (2004) og«Axioma ...» verdt så mange gjenhør.Når albumet heller ikke byr på like fengende partier som det «Ruun» (2006) disket opp med, blir det ikke så fengslende som det burde vært for å virkelig trollbinde lytteren. Dette til tross: Enslaved har levert en ny lytteropplevelse som fortsetter å belønne lytterne etter hvert som de dykker ned i de mange lagene av musikk. Slik sett er «Riitiir» kanskje mer et meditativt mantra enn den er en krevende rockeplate.

Elegant? Ja visst! Stemningsfull? Selvfølgelig. Spennende og utfordrende? Nei, ikke sammenlignet med tidligere utgivelser.

Men «Riitiir» er likevel en fordømt god plate.

Enig med vår anmelder? Growl løs i kommentarfeltet!