Elsker fjell, skigåing og norske musikere

Han har vært trommeslager for Peter Gabriel, Sting og Joni Mitchell. Men Manu Katche (56) foretrekker norske jazzmusikere når han velger medlemmer i sitt eget band.

fred i naturen: Jeg elsker fjell, skoger og snø, jeg er en ivrig skigåer. Det ligger veldig dypt inne i meg. Jeg finner fred i naturen, og det gjør at jeg kjenner det samme i møte med den norske jazzen, sier Manu Katche (56). Rune Sævig

liten forskjell: Manu Katche har spilt på store stadioner med stjerner som Peter Gabriel og Sting, men trives like godt i mindre klubber. - Det er ikke noen særlig forskjell på å spille for tusener på et stadion eller for et par hundre på en klubb, sier han.

Lørdag kveld spilte han med bandet sitt på Vossa Jazz. Tore Brunborg spiller saksofon, og som en overraskelse stilte han også med ny norsk bassist, Ellen Andrea Wang. Katché har spilt med utallige storheter innen jazzen, men har spesielt sans for norske musikere.

- Det er vanskelig å forklare med konkrete ord. Det startet med Jan Garbarek, og gjennom ham kom jeg i kontakt med et spesielt musikermiljø. Det er ikke bare at de er teknisk glimrende. De har en spesiell tone, de har noe jeg føler meg veldig hjemme i. Jeg tror det har noe å gjøre med naturen og nærheten til den. Fjellene, sjøen, vannene. Det er noe visuelt fredfullt over det norske landskapet. Det høres igjen i musikken til Garbarek, til Tore Brunborg som jeg spiller med nå, eller Trygve Seim og Mathias Eick som har vært i bandet mitt tidligere. Når du spiller musikk uttrykker du noe om hvem du er, og det er en felles tone hos de norske som er helt annerledes enn for eksempel hos amerikanske musikere.

- Hvordan?

- Tenk deg en musiker som er vokst opp og lever i New York. Omgivelsene hans er den totale motsetningen til for eksempel Voss. Det er stor forskjell på å leve i en tett befolket by, omgitt av betongvegger og uten utsikt til noe annet, eller å leve i et åpent landskap, med rent vann, frisk natur, all skjønnheten. Det er ganske naturlig at tonen i musikken blir annerledes.

Elsker skigåing

Selv er Manu Katché født og oppvokst i en forstad til Paris, ikke ulikt en amerikansk storby.

- En skulle kanskje tro at du ville føle deg mer hjemme blant urbane musikere?

- Ja, egentlig. Men jeg er litt spesiell der. Jeg elsker fjell, skoger og snø, jeg er en ivrig skigåer. Det ligger veldig dypt inne i meg. Jeg finner fred i naturen, og det gjør at jeg kjenner det samme i møte med den norske jazzen. Denne nærheten til naturen betyr også at du har følelsene dine nært på deg. Det vi kommer fra vil alltid være med oss.

De siste fem-seks årene har Katché hatt vossingen og saksofonisten Tore Brunborg i bandet sitt. En perfekt match, ifølge Katché.

Grep sjansen

- Når jeg skriver musikk og overlater komposisjonene til Tore, skjer det noe magisk. Han tolker musikken akkurat slik jeg selv ville ha gjort det, hvis jeg spilte saksofon.

- Du har spilt med Sting, Peter Gabriel, Joni Mitchell for å nevne noen. Hvordan fungerte jazzbakgrunnen der?

- Jeg kommer egentlig fra den klassiske tradisjonen. Jeg er konservatorieutdannet klassisk slagverker. Men min stefar sørget også for å dra meg med på en lang rekke jazzkonserter, så allerede ganske tidlig hadde jeg hørt alle de store, Ellington, Basie, you name it. Jeg spilte klassisk musikk, jazz og andre stilarter

Les også

Katastrofejazz på Voss

som ung mann. Og naturligvis likte jeg også rock. Så da tilbudet om å bli med Peter Gabriel kom i 1986, var det lett å si ja. Det var jo et privilegium for en 27-åring. Det er tonnevis av gode trommeslagere, så jeg grep sjansen. Men ærlig talt, det er ikke noen særlig forskjell på å spille for tusener på et stadion eller for et par hundre på en klubb. Disse rockestjernene syntes forresten at jeg spilte annerledes enn rocketrommiser, og det er jo riktig. Så jeg ble jazztrommeslageren som spilte rock. Men etter noen år var det naturlig å vende tilbake til jazzen igjen.

Kulturarven

- Mange mener at fornyelsen i jazzen skjer mer i Europa enn USA, som er jazzens hjemland?

- Det er jeg enig i. I USA henger de fortsatt fast i bebop og hardbop-tradisjonen. I Europa har vi en annen kultur, vi har en annen historie. Og vi forholder oss til denne kulturhistorien. Etter at Berlin-muren falt, åpnet alt seg. Og etter mitt syn har fornyelsen i jazzen skjedd mye i Øst— og Nord-Europa. Mye av

Les også

Hardt arbeid å erobra ein mannsbastion

det er knyttet til å ta i bruk folkemusikk, slik for eksempel Garbarek var tidlig ute med. Jeg har forresten aldri gjort afrikansk musikk. Det ligger i genene mine, men jeg har aldri utviklet den delen. Likevel kan det hende at det er hørbart når jeg spiller.

- Mange spør seg om en del av den nye jazzen egentlig kan kalles jazz?

- Da tenker de gjerne på det som skjedde på 50— og 60-tallet. Sjangeren jazz er kraftig utvidet de siste årene. Mens rocken er blitt veldig formatert og stivnet, er jazzen hele tiden i bevegelse. Personlig hilser jeg all denne fornyelsen velkommen. Det er flott å mikse en rekke impulser, men vi må gjøre det med respekt. Det er derfor jeg kan se at publikum består av både unge og gamle, og de elsker at jazzen ikke er så forutsigbar.

Ikke noe å bevise

— Hvordan ser på rollen som musiker?

— Jeg har den samme holdningen som for eksempel Garbarek. Vi har ikke noe å bevise lenger, det handler ikke om å prøve å være best. Det viktige er å ha et åpent sinn, være laidback, å kommunisere, gi av deg selv. For meg er det en helhetlig prosess. Jeg skriver musikk, øver den inn med musikerne jeg har med meg. Og så kommer det som jeg føler er det beste i verden, samhandlingen med publikum.

Katché har hatt grupper uten bassist de siste årene. Men på Voss introduserte han Ellen Andrea Wang som bassist i gruppen sin. Hun blir nå fast medlem, og i mai skal hun være med på innspilling av Katchés neste plate. Senere blir det turne. Katché forklarer:

- Som trommeslager gir det meg en ekstra frihet å spille uten bassist. Men hvis jeg skulle ha hatt det, måtte det ha vært en kvinne. Jeg har for eksempel spilt med Esperanza Spalding. Så fant jeg norske Ellen Andrea Wang, gjennom Tore naturligvis. Som alle kvinnelige bassister har hun noe menn ikke har, det blir en fin tilvekst til bandet mitt. Den feminine energien er svært viktig. Og så er hun ung og har et annet perspektiv enn meg. Det er også en styrke for bandet.