Krig og fred og sånn

Det hvite hus ødelegges for andre gang i år.

Publisert: Publisert:

I SKUDDLINJEN: President James Sawyer (Jamie Foxx) får hjelp av superhelten John Cale (Channing Tatum). Foto: FILMWEB

Roland Emmerich må ha revet seg hardt i håret da Antoine Fuquas «Olympus has Fallen» kom tidligere i år. Pluss/minus noen små justeringer, er filmene kliss like. Andre skurker, ja; men hatet henter næring fra samme kilde som terroristlederen i «Olympus».

Der spilte Gerald Butler Secret Service-agenten som egenhendig påtok seg jobben med å redde presidenten, Det hvite hus og etter hvert hele landet, i praksis hele verden.

Denne gangen hviler jobben på Channing Tatums muskuløse skuldre. Hans John Cale er rett nok ikke Secret Service-agent, han bare drømmer om å bli det. Det er også grunnen til at han befinner seg i presidentens embetsbolig da terroristene går til angrep på den amerikanske nasjonalhelligdommen.

Barn gjør seg bra som emosjonelle knutepunkt. I «Olympus» fikk presidentens sønn den oppgaven. Her ivaretas den av Cales datter Emily (Joye King), siden hun er en av president James Sawyers største fans. Og siden han strever med å gjøre jobben sin som fraskilt pappa.

Eksplosjoner, brann og nedskutte helikoptre. Det hvite hus pepret med kulehull, på sammenbruddets rand. Karikerte skurker og en uovervinnelig helt. Mengder av døde i og utenfor Det hvite hus. Likhetene strekker seg fra de store, sjangertro scenariene og ned på detaljnivå. Bruken av sjakter og tunneler. Interne svikere og overløpere. Skurker som kakkes i hodet med historiske gjenstander. En byste av Lincoln i «Olympus». Nå: En antikk bordklokke i tysk empirestil.

Når ektemannen sier til sin kone at «jeg blir sen, jeg elsker deg», da vet du det er fare på ferde.

Innledningsvis legger Emmerich ut slike hint og signaler hele tiden. Figurene oppleves mer som brikker i et spill, strategisk plassert slik og slik for å stå i riktig posisjonen når helvete braker løs. Det er ikke noe problem i seg selv, problemet er at mangelen på eleganse og finesse gjør opplegget så trettende gjennomskuelig.

Men det må sies: Tatum er hakket mer sjarmerende enn Butler.

Heltedyrkelsen er heller ikke så kraftpatriotisk som i «Olympus» (selv om den svulmer like klebrig som musikken), og ikke så dryppende nasjonalistisk (selv om president Sawyer kjøres frem som Nobelpris— kandidat nummer en, paradoksalt nok, i disse tider).

Emmerich styrer unna de nærmest obskøne vekslene «Olympus» trakk på 11. september og aggressiv nasjonalfølelse. I stedet nikker tyskeren sentimentalt til den franske revolusjonen og Delacroix’ ikonisk bilde «Seieren på barrikadene». Han legger også inn små drypp av odd humor, og får det nesten til å fungere. Men igjen gjør mangelen på finesse at vitsene ikke helt finner sin plass innimellom den frenetiske skytingen og slåssingen.

Både her og i «Olympus has fallen» vitner terroristenes beveggrunner om et amerikansk traume som hadde fortjent bedre filmer enn grunne, formelpregede dusinvarer.

Men for alle som liker å bade i klisjeer gir filmen full valuta for pengene.

Publisert: