Topp, når hun vil

Kolstads tredje markerer et farvel til syntheksperimentene, til fordel for knirkefri pop.

Publisert:
Helge Olsen
4 av 6 hjerter

«Ice Age», åpningssangen på Sandra Kolstads tredje album, fungerer som en programerklæring: Et par innledende, forsiktige synthpip antyder en eksperimentell fortid, men kjapt tar pianotrillene over og introduserer en mektig popballade. Retningen var alt satt med de to forrige platene: Den lekne, synthlydutprøvende debuten «Crux» og den litt forvirrede, mer melodifokuserte «(Nothing Lasts) Forever».

Tredjeplaten begynner som en storartet popplate, med tittelsporet som et demonstrativt høydepunkt. Utover platen synker låtkvaliteten. Et par sanger faller inn i diskofellen, og her og der dukker kritikken mot forrige plate opp: Har en først visjoner om og trang til å utfordre og utvide synthpopen, bør det gjøres med smell og ikke med knirk. Slutten er lykkelig. Der samles trådene i pianoballaden «Roots», som viser Kolstad som en fullblods popartist med en knivsodd av eget krydder. Det virker som en musikalsk plattform som hun står fjellstøtt på, stødigere enn i tidligere forsøk. Tekstene antyder riktig nok større ambisjoner med feministiske og personlige perspektiver, men det er ikke nødvendig å forholde seg til dem — og i popsammenheng er ikke det nødvendigvis en negativ kritikk.

Det mangler noen sanger på at «Zero Gravity State Of Mind» er et topp popalbum. Men det levner ingen tvil om at Kolstad skriver topp pop når hun vil. Så vil det vise seg om ambisjonene drar henne ut i nye lydeksperimenter eller inn i poplistene.

sandra_kolstad_zero_gravity_state_of_mind.jpg

Publisert: