Rørende og vakker

Fargesprakende Norgespremiere på Janáčeks opera om den listige lille reven.

RØRENDE: Den listige lille reven hadde urpremiere i Brno i 1924. Lørdag hadde den norgespremiere i Grieghallen. Ørjan Deisz

RØRENDE: Den listige lille reven hadde urpremiere i Brno i 1924. Lørdag hadde den norgespremiere i Grieghallen. Ørjan Deisz

RØRENDE: Den listige lille reven hadde urpremiere i Brno i 1924. Lørdag hadde den norgespremiere i Grieghallen. Ørjan Deisz

RØRENDE: Den listige lille reven hadde urpremiere i Brno i 1924. Lørdag hadde den norgespremiere i Grieghallen. Ørjan Deisz

Petter Larsen

I begynnelsen var det bare bilder, en håndfull tegninger av en rev og en skogvokter, løselig basert på en folkelig fortelling og skissert av den tsjekkiske kunstneren Stanislav Lolek. Så ble bildene til ord.

Journalisten Rudolf Těsnohlídek fikk i oppdrag å skrive en fortelling rundt skissene, Lolek supplerte med flere bilder, fortellingen ble til en illustrert avisføljetong og senere til en bok.

Og så vokste det musikk ut av bildene. For Leoš Janáček lånte fortellingen og bearbeidet den. Resultatet ble hans opera om Den listige lille reven som hadde urpremiere i Brno i 1924. På lørdag hadde Bergen Nasjonale Opera premiere på Reven, ja faktisk var det også Norgespremiere. Og på Norgespremieren var bildene så å si kommet tilbake til fortellingen. Til de grader.

De israelske koreografene og regissørene Inbal Pinto og Avshalom Pollak hadde formet fortellingen om reven og livet i skogen som en fargesprakende bildebok med fantasifull, bevegelig scenografi, med computerprojeksjoner på vegg og gulv og med et vell av dyr og insekter i stadig bevegelse.

Men tar den flotte scenografien og den konstante aktiviteten på scenen ikke oppmerksomheten fra musikken og fortellingen? Egentlig ikke. Janáčeks opera egner seg utmerket til denne strategien. Den rommer ikke store spenningsbuer som må holdes oppe over lange tidsstrekk, men er bygget opp som en serie korte scener avløst av musikalske mellomspill. Inbal Pinto og Avshalom Pollak følger disse scenene, viser handlingen i korte glimt og kommenterer den med nærmest ballettaktige sekvenser i mellomspillene. Og i orkestergraven følger BFO og den skotske dirigenten med og illustrerer aktiviteten på scenen tett og effektivt.

På scenen hadde Pinto og Pollak ikke bare gode dansere fra sitt eget dansekompagni og statister fra de medvirkende kor, men også en rekke solide sangere, så mange at det blir vanskelig å nevne alle.

Israelske Hila Baggio sto sentralt gjennom hele forestillingen og imponerte med klar, typeriktig sopran i rollen som den listige reven som hun fremstilte med rørende, uttrykksfull gestikk ikke minst i samspillet med hannreven som ble fint sunget av den svenske sopranen Ann-Christine Larsson. I rollen som revens menneskelig motspiller, skogvokteren, hørte vi den overbevisende skotske bassbarytonen Iain Paterson.

Skogvokterens to sønner var for anledning forkledd som Karius og Baktus. Men bortsett fra det, var det ikke mye Torbjørn Egner i denne fortellingen. Den lille listige reven er ikke et av dyrene i Hakkebakkeskogen, den er et rovdyr som dreper og som kjemper for livet i en skog der det lurer farer bak hvert tre. I Těsnohlídeks opprinnelige fortelling forlater vi reven i familiens skjød, sammen med ektemake og unger.

«Ikke vær redd», sier hannreven. «Dit liv her vil bli vakkert». Janáček ville det annerledes. Den listige reven må dø. Menneskene må eldes. Operaen klinger ut i resignasjon. Men også i resignasjonen er det noe vakkert. En sår, var stemning som ga en fin avslutning på Bergen Nasjonale Operas forestilling.

PETER LARSEN

Er du enig med vår anmelder?