Søt pai for en grå høstkveld
Feministisk feelgood-film.
«Waitress» er et upretensiøst, men smått alvorlig lite drama skjult bak noe som ligner en romantisk komedie og fargelagt med sterk sukkerkulør – uten å være oversukret. Det eneste som sannsynligvis smaker usannsynlig søtt, er enkelte av Jennas paier.
Jenna (Keri Russel) er servitør og paibaker på en diner, der hun foruten overdådige marengs— og sitronpaier, blant annet, pønsker ut kreasjoner som «jeg-hater-mannen-min-pai», «spark-i-nøttene-pai» og andre godsaker. Jenna er nemlig utrolig dårlig gift med en umoden drittsekk av en mann, og hun har ett mål for øye: å delta i den store paibakekonkurransen. Vinner hun førsteprisen, får hun råd til å forlate mannen og begynne et nytt liv.
I stedet blir hun ufrivillig gravid.
Og dødsforelsket i gynekologen.
Pønsket ut i feil hode og kreert i feil hender kunne det hele blitt en særdeles klissete affære, men avdøde Adrienne Shelly er en uavhengig filmskaper med bakgrunn som skuespiller i Hal Hartleys filmer, og vet, både som manusforfatter og regissør, å styre unna søtsuppen. I stedet serverer hun en egen feministisk vri både på kjærlighetshistorien og historien om Jennas ufrivillige moderskap.
Her er godsaker å glede seg over, ikke bare i form av paier som får tennene til å løpe i vann, men også i form av replikker og typer – som Jennas servitørkolleger, Becky (Sheryl Hines) og Dawn (Adrienne Shelly), og Dawns særdeles pågående frier Ogie (Eddie Jemison) med sine haltende, improviserte kjærlighetsdikt.
Dessuten er soundtracket fabelaktig.
En perfekt film for en gråtung høstkveld med andre ord – full av farger, liv, smak og godt humør.
BRITT SØRENSEN
