Adjø til Van Veeteren

En helstøpt avslutning på en solid serie.

Endelig og en smule dessverre er den her, siste bok i Håkan Nessers tibinds-svite om Van Veeteren, Münster, Moreno og de andre politifolkene i den fiktive eurobyen Maardam. Endelig — fordi denne spesielle saken som boken handler om har vært en slags teaser i flere av de andre bøkene, det er historien om saken Van Veeteren aldri klarte å løse. Og dessverre, siden dette er farvel og goodbye til en serie som har fengslet og fascinert sine lesere gjennom ti år. «Tilfellet G» er delt i to. Først får vi den opprinnelige saken fra 1987, med en klassisk åpning som må være Nessers lille hilsen til krimsjangeren: En vakker kvinne oppsøker en loslitt privatdetektiv, Veerlangen, og ber ham skygge hennes mann, en viss Jaan G. Hennan. Et par kvelder senere blir kvinnen funnet drept i familien Hennans svømmebasseng. Det finnes ingen spor, og paradoksalt nok satt ektemannen ý som både hadde motiv og muligheter ý og drakk whisky med nevnte privatdetektiv på en restaurant da drapet fant sted. Det som irriterer førstebetjent Van Veeteren er ikke bare det at politiet må gi opp å få Jaan G. Hennan dømt i saken (og G kan dermed innkassere 1,2 mill i forsikringspremie), men at selvsamme G har vært en torn i øyet på Van Veeteren siden skoledagene. Etter førstebetjentens oppfatning er G et tvers igjennom råttent menneske, en kald, usympatisk drittsekk som fortjenter bare det verste. Andre del av boken foregår våren og sommeren 2002. Nevnte privatdetektiv, som nå er loslitt på kanten av det patetiske, blir meldt savnet av sin datter. Kanskje ikke det store mysteriet, hadde det ikke vært for at han har etterlatt seg noen kryptiske meldinger om at han har løst den gamle saken om tilfellet G. Dette får såklart Van Veeteren opp av godstolen i antikvariatet han har jobbet i de seneste årene (og bøkene), og han trekker sine gamle våpendragere Münster og Rooth med seg ut i felten igjen. Det er lenge siden jeg har lest en kriminalroman hvor det skjer såpass lite, men hvor spenningen er så gjennomført. Boken har et sug og et driv som, klisjé eller ikke, gjør den vanskelig å legge fra seg. Nesser pensler ut, javel, men han gjør det elegant og med mange finesser. «Tilfellet G» er en herlig blanding av den klassiske puslespill-krimroman (hvordan greide nå egentlig G å lure politiet?), den hardkokte detektivromanen og politikrim. Bare ta den høyst overraskende (ja, det også!) sluttscenen, hvor vi får nok et utrolig eksempel på en kan-man-snakke-seg-ut-av-det?-situasjon, så absurd at det må være gjort i pur lekenhet. Og hele veien: de gode dialogene, de overbevisende karakterene og den gjennomløpende eksistensialistiske problematikken: hvorfor, hvorfor, hvorfor... Så er det bare og vente en stund og lese hele serien på nytt. Og i mellomtiden, gjøre som førstebetjenten, fundere over livet over et godt parti sjakk.

ANMELDT AV LARS HELGE NILSEN