Dødsens engasjert

Kjempeinnsats av dirigent, kor og orkester. Skuffende solister.

De første taktene av Mozarts rekviem skaper alltid forventninger: den tunge strykerrytmen, fagottens vakre motiv som imiteres av de to basetthornene — dette hornet som ikke er et horn, og som Mozart likte så godt. Så setter bassene inn: «Requiem aeternam». Og fra første stund viste gigantkoret i Grigehallen - satt sammen av Bergen Filharmoniske Kor og Griegakademiets kor - at de hadde noe på hjertet. Under ledelse av den svært tilstedeværende dirigenten Juanjo Mena viste de engasjement i hver eneste tone.

Kor og orkester hadde flust med fint utformede detaljer allerede innledningsvis: den poengterte uttalen av «et lux perpetua» i åpningen, og ikke minst de sugende crescendoene på «Dies irae». Her var flotte vekslinger mellom trøkk og skjørhet i «Rex tremendae» og «Confutatis». Juanjo Mena viste seg som en uhyre kommuniserende dirigent som aldri levnet noen tvil om hva han til enhver tid ville ha frem. Kormester Håkon Matti Skrede skal helt sikkert også ha sin del av rosen.

Da var det synd at solistene ikke viste samme innlevelse. Riktignok klang de sånn noenlunde sammen, men ingen av dem utmerket seg verken sangteknisk eller formidlingsmessig. Sopranen Raquel Lojendio brukte unødvendig mye vibrato, og bassbaryton Simon Orfila klang anstrengt i «Tuba mirum» sammen med en litt upresis trombone. Jeg tok meg i å tenke hvor bra dette kunne blitt hvis solistene hadde strålt litt mer.

Før pause fikk vi høre Mozarts «Maurische Trauermusik» - igjen med denne litt spesielle treblåserklangen fra tre basetthorn - og to stykker av Juan Crisistomo Arriaga. Sistnevnte komponist ble bare 20 år gammel og med sin gode innsats vekket korets herreavdeling vår nysgjerrighet på musikken hans.

ANMELDT AV GEIR REGE