Takk for sangene, Mr. Cohen

Akkurat da verden trengte den canadiske poetens visdomsord som mest, la han fedora-hatten på hyllen og sa takk for seg.

Leonard Cohen på Koengen i 2012 Elias Dahlen

Det kom ikke som noen overraskelse.

Store deler av hans formidable sistealbum, med den profetiske tittelen «You want it Darker», er et forvarsel. «I'm angry and I'm tired all the time,» synger han. Og i tittellåten: «I'm ready, my lord.»

I en lang, leseverdig artikkel i magasinet The New Yorker, enda mer konkret: «I am ready to die. I hope it’s not too uncomfortable.»

Før det, i sommer, da hans gamlekjæreste og mangeårige venn Marianne Ihlen lå for døden, skrev han dette brevet som gikk verden rundt. «Ja, Marianne, nå har vi kommet dit at vi er så gamle at våre kropper faller fra hverandre og jeg tror jeg kommer til å følge deg snart. Du skal vite at jeg er så tett bak deg at hvis du rekker ut hånden, så tror jeg du kan nå min.»

Og her sitter vi, med hendene i fanget og tomme blikk. Men det er det ingen grunn til. Leonard Cohen er død, sangene lever, poesien, i musikkhistorien og i våre private liv. Som Pedro Carmona Alvarez sier det: «Ikke glem sangene som fikk deg til å gråte (og de som reddet livet ditt).»

Leonard Cohen på Koengen Elias Dahlen

Vi er nok noen her i verden som kan tilskrive Cohens sanger en livreddende effekt.

Jeg for min del spoler tilbake til Ole Bulls plass, Johs. Bruvik musikkforretning, høsten 1973. Først: Ansiktet på coveret. Det utrolig vakre ansiktet, og blikket, sørgmodig og intenst. Så, inn på øret: «The stories of the street are mine ...»

Jeg var ung, sårbar, uten fotfeste.

Hva var det som fanget meg?

Ikke «Suzanne», hun var for romantisk og myk med sin appelsin-te. Snarere Nancy, som han synger om på «Songs from a Room». Ensomme, promiskuøse Nancy, med grønne strømper og pistol ved hodeputen.

I disse sangene hørte jeg lyden av den store ensomheten.

Min egen opplevelse av å være annerledes, og å få tilsvar fra andre siden av havet.

Fra da av ble verden et bedre sted å være.

Og som et ekko, 33 år senere, da Nick Cave foran kamera i Lian Lunsons hyllingsfilm forteller om første gang han hørte «Songs of Love and Hate»: «Jeg følte meg som verdens kuleste. Albumet utgjorde den store forskjellen. Det var det som skilte meg fra resten av verden.»

I alle fall skilt fra resten av elevene på Danielsen, for min del, mens året gikk mot 1974. Med nesen ned i kladdeboken. Tekst på tekst, håndskrevet og møysommelige analysert, i spennet mellom sviende gjenkjennelse, trøst og kynisme, religiøse referanser og kjærlighet.

Jeg lærte ikke særlig mye matematikk, men jeg lærte engelsk.

Jeg husker ingen av dem jeg gikk i klasse med, eller lærerne, men jeg kan utenat teksten på omtrent hver eneste sang han til da hadde skrevet.

Uten noen gang å komme helt til bunns i dem. Uten noensinne å bli helt ferdig.

I ungdommen er vi hudløse, alltid. Ting ikke bare treffer oss, de går rett inn. Eksemplarene mine av Cohens romaner «Yndlingsleken» og «Skjønne tapere» er fulle av røde understrekninger og kommentarer i margen. Jeg har aldri våget å lese dem igjen.

Det meste fra den gang gir man slipp på. Men altså ikke denne mannen fra Montreal, denne jødiske zenbuddhisten i Armani-dress, vekslende mellom fedora og arbeiderklasse-caps.

Scanpix / SCANPIX

Livets lydspor. «A sip of wine, a cigarette, and then it's time to go.»

Kjærlighet, sorg, sex. Humor, religion, politikk. Knapt noen popsanger skrev så mye om selvmord. Knapt noen fikk livet til å kjennes så intenst. Åpningslinjene i «A Thousand Kisses Deep» treffer meg like dypt i magen hver eneste gang.

Og så denne rare tilfeldigheten, at den morgenen i 2008, da Barack Obama hadde vunnet presidentvalget og jeg slo på musikkspilleren på vei til jobb, var første låten som kom Cohens «Democracy», fra det dystopiske albumet «The Future».

Les den teksten i dag, på bakgrunn av Trumps seier. Lytt til «Everybody knows» og tittelsporet. Frys på ryggen.

«En maktdemonstrasjon» skrev BTs anmelder etter Cohens konsert på Koengen i 2012.

De av oss som hadde vært på noen konserter med ham, opplevde den også som en liturgi der det samme gjentok seg, konsert etter konsert, og det var slik vi ville ha det. Cohen ned på kne i sjenerøs ærbødighet for korister, publikum og orkester. Fedora-hatten av, holdt mot hjertet. «I tried to leave you» som ekstranumrenes avslutning. Imponerende tre drøye timer fra en aldrende mann som årene hadde gjort mer og mer lik en munter gammel skilpadde; furete, med et syrlig halvsmil og et ironisk skråblikk ned langs den skarpe nesen.

Da David Remnick besøkte Cohen for The New Yorker i oktober, var den spinkle mannen blitt enda tynnere. Han satt i en spesialbygd stol for å minske smertene fra et kompresjonsbrudd i ryggen. Men, som Remnick skriver: «Han er fremdeles vakker, med gråhvit hårmanke og skarpe, mørke øyne. Iført en skreddersydd, midnattsblå dress – selv på 60-tallet gikk han i dress – og med en nål gjennom skjortekragen.»

De elegante dressene, og hattene, synes å være eneste luksusen Cohen unte seg. Han fortalte hvordan han likte å bo i et skur de årene han tilbrakte i zen-klosteret på Mount Baldy. De siste årene levde han i et beskjedent hus i et uglamorøst strøk i Los Angeles.

Så da jeg våknet til nyheten om hans død, var det ikke den vakre, nattsvarte tittellåten på sistealbumet jeg satte på for å minnes ham. Det var albumets mest smektende.

«I’m traveling light. It's au revoir. My once so bright, my fallen star. I'm running late, they'll close the bar. I used to play one mean guitar»

God reise, Leonard Cohen, og takk for sangene.