Ekte og godt om moderne familieliv

Historien om mamma, mamma, far og barn er en skikkelig hjertevarmer i høstmørket

Denne artikkelen er over 12 år gammel

GÅTTABANEN SÅ FINT det er å se Annette Bening og Julianne Moore spille lesbisk par med så stor selvfølgelighet. Legningen deres problematiseres ikke et øyeblikk. Heller ikke forholdet til de to velfungerende tenåringsbarna. Det som er av rusk og rask mellom de to voksne lesbene, og mellom mødrene og barna, er av et slag de fleste foreldre som har levd sammen et visst antall år kan identifisere seg med: Problemer med å innse at ungene er i ferd med å bli voksne og i stand til å ta vare på seg selv. Alt det usagte og det som er uggent å snakke om. Vanskene med å holde liv i lidenskap og begjær. Alle de tusen små irritasjonsmomentene som sniker seg inn i hverdagslivets replikker og mimikker. Ømheten og følelsen av utilstrekkelighet.

Bening og Moore fanger dem med stor treffsikkerhet og spiller dem ut med like deler sår gjenkjennelse og komikk.

NIC OG JULES LEVER ET PENT og prydelig forstadsliv utenfor Los Angeles. Nic (Bening) er lege, en noe stram og kontrollerende dame med et — ifølge Jules - litt for stort rødvins-konsum. Jules (Moore) er sartere og hakket mer vinglete, i alle fall når det kommer til karrieren, som hun ikke helt har fått sving på.

Datteren Joni på nitten er sylskarp og på tur ut av mødrehjemmet i retning college. Hun spilles med bravur av Mia Wasikowska, og var sist å se som nydelig Alice i Tim Burtons «Alice i Eventyrland».

I kontrast til de tidvis i overkant kommuniserende mødrene står sønnen Laser, en heller taus 15-åring som foretrekker at ting ikke diskuteres i særlig grad. Josh Hutcherson («Reisen til jordens indre») gir ham det helt rette uttrykket.

BEGGE BARNA er kommet til verden ved hjelp av uttak fra sædbanken, og nå har Laser en bønn til søsteren: Kan hun ringe dit og prøve å spore opp donoren?

Det kan hun.

Inn fra sidelinjen kommer den dramaturgisk hyppig brukte inntrengeren, denne gang i form av Paul (en lett tilrusket Mark Ruffalo), et sjarmtroll av en restauranteier som dyrker økologiske grønnsaker og kvinner med like stor pasjon og godt humør.

Paul tar sin nye rolle på strak arm. Ungene liker ham. Men for damene byr han på både ventede og uventede utfordringer.

OPPSKRIFTEN ER ENKEL og velkjent, med andre ord. Det er innpakningen som er så god. Regissør og manusforfatter Cholodenko bruker en straight (sic!) mainstream komedie til å utforske relasjoner og roller slik de kan fremtre midt i livet i et liberalt og moderne samfunn. Det handler både om parforhold og farsrolle, men også om et visst snobberi som kan skjule seg bak den frisinnede, liberale middel-klassefasaden.

Skuespillerne er ypperlige. For en tilårskommen dame er det bent frem deilig å se to godt voksne kvinner få være fullt til stede med de ansiktene de har, og bruke dem til å speile personlighet og liv i mange fasetter.

«THE KIDS ARE ALL RIGHT» er ikke en hylende morsom komedie. Vittighetene er mer av det underfundige slaget, strødd utover i form av gode replikker og observasjoner. Den bæres oppe av sitt humør og sin enkle og likevel smarte likefremhet, sin store varme og av øyeblikk som rører uten å skli ut i det sentimentale.

Dessuten serverer Cholodenko det beste filmatiske Joni Mitchell-øyeblikket på denne siden av «Love Actually».

BRITT SØRENSEN

Enig med vår anmelder? Si din mening her.