Kaddish for en uhelbredelig sorg

Mesterlig om tilintetgjørelsen.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Kaddish er sentral i jødiske gudstjenester, og som bønn for de sørgende er den en viktig del av begravelsesritualet.

Ingen sa kaddish for jødene som ble jaget inn i nazistenes gasskamre. Ingen sa kaddish for fangene som ble tvunget til å jobbe noen måneder i Sonderkommando, med å kremere likene, til de selv ble henrettet.

En av dem er Saul, som en dag redder en død unggutt unna krematorieovnen. Han hevder at gutten er hans sønn.

La det være sagt: «Sauls sønn» er en krevende film, psykisk og fysisk.

Et rektangulært lerret, der Sauls ansikt er i nærbilde nesten hele tiden, gir et fortettet, klaustrofobisk uttrykk, forsterket av alt vi ser skje, eller aner at skjer, i den ofte halvt dimmede bakgrunnen, presset inn i det trange formatet.

Så er det lydene. Her er ingen musikk som understreker, forsterker eller overdøver. Alt er bare nakne, realistiske lyder. Hunder som gjør. Tyske kommandorop. Fortvilte rop. Skudd. Skrik. Barnegråt.

I prologen er det også et virrende kamera, det nærmest jager Saul der han driver gjennom folkemengden.

Etter to minutter er jeg kvalm.

Kvalmen går over. Kameraføringen roes ned. Så kommer kvalmen tilbake når jeg forstår hvor folkemengden er på vei og hva Sauls arbeid består i.

Ønsket hans om selv å begrave gutten sender Saul rundt i leiren på jakt etter en rabbi som kan bistå med begravelsen, og si kaddish for ham. Dette, samt et gryende fangeopprør Saul trekkes inn i, blir en slags guidet tur gjennom tilintetgjørelsesleirenes helvetesmaskineri. Om vi er i Auschwitz-Birkenau, Sobibor, Treblinka eller Belzec spiller ingen rolle. Filmen viser, effektivt og brutalt, hvordan dødsfabrikkene fungerte som nettopp det, fabrikker med ulike arbeidslinjer og med et produkt — døde jøder - betegnet som kolli.

«Sauls sønn» er forbilledlig tilbakeholden i sin fremvisning av grusomhetene. Ved å holde Saul i sentrum og la alt foregå i bakgrunnen, skaper Laszlo Nemes en ekstrem opplevelse av realistisk tilstedeværelse og autentisitet. Leiren oppleves aldri som en filmkulisse.

Og fordi dette ikke handler om overlevelse, men om utryddelse og død, unngår Nemes all sentimentalisering. De visuelle grepene gjør også at filmen styrer unna uverdig grafsing i lidelse, uten at effekten, den sorgtunge forferdelsen, blir mindre.

At Laszlo Nemes langfilmdebuterer med «Sauls sønn» er nesten ikke til å begripe. Han er ikke fagutdannet i regi, men mye kan forklares ved at han arbeidet i to år som regiassistent for den ungarske mesterregissøren Béla Tarr, kjent blant cineaster, og inspirator for den amerikanske regissøren Gus Van Sant («Good Will Hunting», «Milk«).

Fra før av har Nemes tre kortfilmer bak seg, men gjorde seg allerede med dem bemerket på festivaler og i pristildelinger.

Heller ikke Géza Röhrig har noen skuespillerkarriere bak seg. Også det er knapt til å begripe. I utgangspunktet er han poet, han har utgitt to diktsamlinger, den ene handler om holocaust.

Rollen som Saul ville vært krevende selv for en dreven skuespiller. Likevel trår ikke Röhrig et øyeblikk feil, men skaper et menneske nærmest forstenet av umenneskeligheten som omgir ham, og samtidig drevet av en nesten drepende vilje til og behov for å vise denne ene døde en siste verdighet.

Filmen vant tre høythengende priser på fjorårets filmfestival i Cannes, har allerede fått en Golden Globe og er Oscar-nominert i kategorien for ikke-engelske filmer. Å ikke se seg blind på priser og nominasjoner er en god regel. Men i tilfellet «Sauls sønn» er hver eneste pris overmåte fortjent.