Kongen av melankoli for fulle hus

Sivert Høyem er stødig og bunnsolid, men sliter med å engasjere.

BEDRE ENN NOENSINNE: Sivert Høyems stemme er bedre enn noensinne, mener BTs anmelder. Den tidligere Madrugada-vokalisten spilte fredag på USF. Elias Dahlen

4 av 6 hjerter
Einar Engelstad

Norges ukronte konge av melankoli, Sivert Høyem, åpnet åretsturne for utsolgt hus i Røkeriet på USF fredag kveld. En konsert som med alltydelighet befestet hans posisjon som soloartist – femten år etter at handebuterte med Madrugada i 1999. Ut på våren står også resten av Europa for tur.

Under denne turneen har Sivert Høyem i all hovedsak valgt åfokusere på det ferske albumet «Endless Love» som kom ut for noen uker siden.En plate som gikk rett til topps på VG-lista – i likhet med hans foregåendesoloutgivelser. For mannen er for øyeblikket landets mest populære vokalist ogfredagens konsert på USF hadde vært utsolgt i flere måneder. Heldigvis for demsom ikke fikk billetter blir det en ny sjanse i juni når han kommer tilBergenfest på Bergenhus.

Nå skal det innrømmes at stemmen til Høyem alltid har værtmer imponerende enn scenepersonligheten. Både under årene med Madrugada og detmeste av solokarrieren har han vært heller kjedelig og lite karismatisk påscenen. De siste par årene har det imidlertid løsnet, og spesielt konserten hangjorde alene uten band i Logen for halvannet år siden var faktisk riktigtrivelig.

Han åpner kveldens konsert med tittellåten «Long SlowDistance» fra det forrige albumet. Responsen fra publikum er det lite å utsettepå, selv om ekstatisk vil være å ta noe sterkt i. Det låter tungt og passedystert og stemmen til Høyem er om mulig bedre enn noensinne. Malmfull ogfyldig.

Så er det over til nytt stoff. «Enigma Machine» fra den nyeplaten er frisk og rocka – men knapt spesielt original. Bandet han har i ryggenfungerer som alltid med blant andre gitaristene Cato «Salsa» Thomassen ogChrister Knudsen foruten bass, tangenter, trommer og to kvinnelige korister.Men det er først med «What You Doing With Him» at stemningen løsner. Det ertydelig at det er det eldre og kjente stoffet som salen setter mest pris på.

Verken «Handsome Savior» eller tittellåten «Endless Love»klarer å engasjere publikum og forhindre at mange er mer opptatt av å mase medsidemannen enn å konsentrere seg om det som kommer fra scenen. Selv omsistnevnte melodi i det minste klarer å få enkelte til å synge med pårefrenget. Når Høyem derimot sender bandet av scenen og fremfører den vakre«Ride On Sisters» med bare kassegitar og diskret orgel er det virkelig øyeblikkav sakral magi.

Likevel er det vanskelig å sette fingeren på hva som ikkehelt fungerer. Bandet er uten lyte og Sivert Høyems stemme likeså. Men når tilog med en gammel Madrugadatraver som «Walk Away Lucifer» knapt får publikum tilå reagere, kan en saktens undre. Ikke alt det nye låtmaterialet er likespennende må vite, men jeg har da sett atskillig dårligere artister som klarerå engasjere mer.

Madrugadas store hit «The Kids Are On High Street” slårselvfølgelig ikke feil. Men da har konserten vart i fem kvarter. Ekstranumrene,først med lavmælte «Prisoner Of the Road» med bare kassegitar og piano,etterfulgt «Into The Sea» og «Moon Landing» med fullt band klarer også endeligå skape den begeistringen som sårt var savnet resten av kvelden. Uten at dethelt klarer å rette opp inntrykket av en kveld sånn midt på treet.