Draugen besøker Festspillene

– Vi er kanskje de første som har laget lydbokteater, undrer Reidar Sørensen og Håvard Lund. I går var det urpremiere på «Jo i Sjøholmene», og kanskje på dette helt nye konseptet, lydbokteater.

Publisert:

Mytologi og modernitet er stikkordene for Festspillene i Nord-Norge. Forestillingen som først og fremst står for denne grunntanken, er «Jo i Sjøholmene», basert på Jonas Lies eventyr.

– Jeg synes det er utrolig hyggelig at Festspillene initierer en så stor egenproduksjon, og velger å gi publikum noe annet. At det ikke blir en ren innkjøpsfestival, med de samme forestillingene som vises på andre festivaler, sier idémakeren og komponisten bak forestillingen, musiker Håvard Lund.

Romantisk fjærethriller

35-åringen fra Gildeskål, bosatt i Harstad, er årets Festspiller. I samarbeid med skuespiller Reidar Sørensen, er forestillingen blitt til.

Sent i går kveld, da det nesten var blitt nordnorsk sommernatt, klokken 23.00, fikk publikum for første gang se – og ikke minst – høre fortellingen om Jo fra Tjøtta på Helgelandskysten. Han som får hjelp av Draugen til å bygge båter, og som gjør stor suksess. Men det finnes selvsagt en bakside av medaljen; Draugen selv får sette inn det underste kjølbordet på hver syvende båt. Her lukter det dyster tragedie.

– Nei da, forestillingen er ikke dyster. Den er mørk av og til, den er borti thrillersjangeren av og til, men den er også lys, lett og romantisk, hevder Reidar Sørensen.

For Draugen gjør ikke bare ugagn når han henter folk ned i dypet.

– Det spørs jo på hvem som sitter i den syvende båten. Det hender at de som står igjen på land ikke savner dem, forklarer Sørensen og Lund.

Det mytiske ved «Jo i Sjøholmene» virker kanskje innlysende. Men kanskje bare for kystfolket?

– Jeg tror Draugen finnes – i en eller annen form – alle steder hvor en har kyst eller hav. Der folk har levd tett på og i pakt med havet, sier Reidar Sørensen.

– Da vi var små, var vi mye i fjæren, selv om vi ikke hadde lov til det. Onkelen min bodde rett ved, og når han så oss, skrek han alltid at vi måtte komme oss vekk derfra før «fjærakuten» kom. Det er jo det samme som Draugen.

Skuespilleren tegner et hode i luften og fortsetter:

– Når du ser en stor stein med tang oppå, er jo Draugen der med en gang. Og her oppe, med det sinnssyke lyset og været¿

– ¿ Og alt de har drukket! Skyter Håvard Lund leende inn.

– ¿ er det jo ikke rart at folk ser Draugen, fullfører Sørensen.

Teater på bok

Forestillingen vises, som seg hør og bør, i et maritimt miljø, på Kaarbøverkstedet, på kaien i Harstad.

– Vi håper det gjør noe med publikum å komme ut der ved midnatt. Og vi håper de glemmer dette berømte tid og sted, sier Lund.

Det moderne ved «Jo i Sjøholmene» er kanskje vanskeligere å få tak på enn det mytologiske. Først og fremst ligger det i musikken.

– På den ene siden er dette godt, gammeldags fortellerteater. Men også lydbokteater. Vi er kanskje de første som lager det, undrer de to.

– Det er mye musikk, og musikken er mer kompleks – det er mer aktivitet i den – enn det som er vanlig for teatermusikk, utdyper Håvard Lund.

– Reidar må være mer musiker enn skuespiller. Han blir på en måte en solist oppå bandet mitt, fortsetter musikeren.

– Det er en blanding av musiker og skuespiller. Musikken gir meg løft og hjelp. Det er et komplekst samspill her, mener Reidar Sørensen.

– Dere nevnte ordet «lydbokteater»¿?

– Ja, vi har gjort noen grep, sier Lund og Sørensen, litt hemmelighetsfulle i blikkene.

– Kan det bli lydbok av dette?

– Ja, det kan det absolutt, mener de to.

– Blir det lydbok av den, da?

– Tja, vi får se. Du sådde jo ideen nå, sier Reidar Sørensen og smiler lurt.

Publisert: