Tidsånd på kornet

Elegant duo på poetisk improvisasjonsgrunn

NYTT BAND: Jenny Hvals nye duoprosjekt «Nude On Sand» faller i smak hos Bergens Tidendes anmelder. Foto: Sean Meling Murray

  • Stephan Meidell
Publisert:

Det gjorde sterkt inntrykk når artistene Jenny Hval og Håvard Volden satt alene med hver sin kassegitar på Landmark en gang i april i fjor. Instrumentet var som en ruvende skikkelse på Hval, som med gutteaktig bollesveis og buksene nærmest limt på bena, holdt sterke monologer over musikken. Voldens lettere sjenerte fremtoning, tidsriktig antrukket med pensko og slimfitjeans med brettet kant, skapte en dirrende, forventningsfull stemning. Stillheten mellom slagene fylte hvert hjørne og hver celle i rommet. Hvordan i all verden kan jeg huske dette så tydelig, nesten ni måneder senere?

Nå er duoen ute med sin første plate – og selv om det er vanskelig å gjenskape den nervepirrende livestemningen, har overgangen til cd-formatet fungert godt. Det er et eller annet ved det naturlige, skjøre uttrykket duoen presenterer som oppsummerer et felles ønske i tiden. Den genuint akustiske grunnstammen, med gitarklimpring, fragmentert poesi, lette bueskrap og vokale utspring som strekker seg fra skingrende høyder til hviskende, nære knitringer i mikrofonen. Dette er selve motsetningen til jaget gjennom verdensveven. Dette er lyden av det vi for tiden aller helst omgir oss med når Iphonen er tom for batteri: «tilbake til naturen», bøker om ved, hjortehorn som kleshengere, hjem til fyr i peisen og behagelig improvfolk.

Musikken ulmer likevel langt sterkere enn den nyere popkulturens inlullende kosetrend, som i den senere tid har vært lagt under lupen. Nude On Sand gir oss musikk som makter å være innbydende på tross av sitt motstandsfylte utspring, og gi den nye tidsånden en positiv vri. Her representeres motreaksjonen til teknikkjaget av det enkle, upolerte uttrykket. Muligens medisinen som trengs når den seneste produksjonen fra Popmaskin Norge A/S har skapt ubalanse i mageregionen.

Nude On Sand utvider dessuten plateselskapet SOFAs palett, som alltid har hatt et organisk fokus, men som hovedsakelig konsentrerer seg om å gi ut uvanlig, improvisert instrumentbehandling. Duoen her benytter også en del av de samme teknikkene vi finner i deler av katalogen, men i tillegg får man bruddstykker av skjev blues, folkpop og andre harmoniske hvileskjær før det igjen snubles videre på elegant, naivistisk vis. De delvis absurde, hverdagslige tekstene fremføres lekent – de vekselvis fotfølger og stikker vekk fra musikkens ganglag på overraskende måter – og den rolige pulsen i musikken gir tematikken tid til å feste seg.

Den selvpålagte nakenheten, tiltenkte naiviteten og selvbevisste særheten gjør at musikken grenser farlig nær pretensiøs. Det er likevel snakk om en fordringsfullhet av den gode sorten, som sjarmerer istedenfor å støte fra seg, og gir lytteren en følelse av å være på trygg grunn. Selv om det er skranglete, faller det aldri fra hverandre, og du kan nyte improvisasjonene og ordleken den nærmest perfekte lille halvtimen albumet varer.

Er du enig med vår anmelder? Si din mening i feltet under.