Storslått og stemningsfull

En amerikaner av japansk-svensk herkomst gir nytt liv til britisk klassiker

GOTISK: «Jane Eyre» har alt en god epokefortelling skal ha: Tragedie, spenning, mystikk og romantikk. I Mia Wasikowska har den klassiske kvinneskikkelsen fått en av sine beste fortolkere. FILMWEB

Charlotte Brontës gotiskeog sosialkritiske dannelsesroman kom i 1847. Fra 1910 og frem til i dag har den vært filmatisert for kino og TV hele 25 ganger. Den har også dannet grunnlag for ballett, musikal, opera og tegneserie.

Årsaken er åpenbar . Historien har alt: Tragedie, spenning, mystikk og romantikk. Og, ikke minst, en stolt og ukuelig hovedperson som har inspirert kvinner gjennom generasjoner.

I Mia Wasikowskahar hun fått en av sine fineste fortolkere. Blek, med stramt hår og enkle kjoler, er hun ytre sett en såkalt grå mus. Alt som bor i henne, formidles gjennom øyne og tale. Den ranke, men beskjedne skikkelsen suger oss inn i sin sfære, slik den gjør med Rochester, herren til Thornfield Hall.

Spilt av fabelaktige Michael Fassbinder blir han en sammensatt skikkelse, dragende og frastøtende på samme tid, flinthard og arrogant på den ene siden, sårbar og lengtende på den andre — revet mellom byrden av den grusomme hemmeligheten han skjuler og det frigjørende potensialet han ser i Jane.

I tillegg bidrar Judi Dench, Jamie Bell og Sally Hawkins til at «Jane Eyre» er blitt et praktfullt kostymedrama i god britisk tradisjon. Her må også nydelige Amelia Clarkson nevnes, hun spiller Jane som barn.

Regissør Cary Fukunagabrakdebuterte med den sterkt prisbelønte «Sin nombre», en stilsikker og realistisk skildring av illegale innvandreres kamp for å realisere drømmen om et bedre liv i USA. Tematisk milevidt fra «Jane Eyre», men bare tilsynelatende. Boken er ikke for ingen ting kalt en av de viktigste tidligfeministiske romanene. Men Brontë tematiserer ikke bare kvinners drøm om verdighet og et liv «der horisonten ikke setter grensen for vår livsutfoldelse», som Jane sier. Den tematiserer også klasseforskjeller og barnemishandling.

Filmens særegnestemning og stil bærer Fukunaga og fotograf Adriano Goldman distinkte bumerke. Goldman fotograferte også «Sin nombre». Her bruker han 1800-tallets belysning og interiør til å skape innendørsbilder som oser av autentisitet, vekslende mellom pastellbelagt lys, klaustrofobisk mørke og nesten stiliserte scener med kammeraktig preg.

De stemningsmessige og visuelle kontrastene er essensielle i filmen, og for filmens tiltrekningskraft. Kontrasten mellom en affektert kultur og en vill natur. Vekslingen fra mystikk og uhygge til tungt erotisk ladet romantikk. Fra panoreringer over Derbyshires storslåtte landskap til lette, tette bilder i en blomstrende hage, filmet med håndholdt kamera slik at de minner om glade videoshots fra vår egen tid. Bildene er nesten taktile. Vinden gjennom blafrende gardiner kan omtrent føles på huden.

Deler av romanener pertentlig luket ut for å skape en film konsentrert om de viktigste linjene. Språket er i stor grad beholdt. Det understreker ikke bare følelsen av en epoke, det klinger som gull i ørene.

Som gotisk romanrommer «Jane Eyre» passe mengder melodrama. Alt handler om måten melodramaet formidles på. Fukunaga toner det ned, eller hever seg over det, slik Jane toner ned og hever seg over det Rochester noe foraktfullt kaller «hennes lidelseshistorie».

Bare en gang – i scenen der Rochesters hemmelighet avsløres, kjennes melodramaet påtrengende og noe uforløst håndtert.

Men det er for småtterier å regne i en ellers fengslende, velspilt og vakker film. Gå og se.

Enig med vår anmelder? Si din mening under!