Det 250 år gamle orkestret er tilbake i den nyoppussede Grieghallen, og vi fikk et variert program med en fin grunnidé: å presentere norsk musikk gjennom de siste 100 år.

«Wirklicher Wald» var torsdagkveldens musikalske høydepunkt. Dette er et unikt og substansielt verk i norsk musikkhistorie.

For 30 år siden fikk Nordheim folk til å rømme konsertsalen og mange betraktet hans musikk som selve inkarnasjonen av modernistisk styggedom. Nordheim fant sin helt egen stil og uten å følge en spesiell skole fulgte han standhaftig sitt eget, personlige prosjekt.

Orkestret var tydelig inspirert og sammen med dirigenten Bjarte Engeset fikk de frem en intensitet som fikk publikum til å holde pusten fra det nesten uhørlige til det mest ekstatiske.

Bergen Filharmoniske Kor gjorde en glimrende innsats og bidro til et skremmende og direkte budskap om menneskelig sårbarhet. En krevende sopranstemme ble mesterlig fremført av Cyndia Sieden i samspill med den intenst vakre klangen til orkestrets egen cellist, Agnese Rugevica.

Maja Ratkjes «Paragraf 112« fikk meg til å reflektere over hvordan vi lytter til et verk fra vår egen tid. Samtidsmusikk er ikke vanskelig. Den er bare ny. Vi har ingen fremføringstradisjon å forholde oss til og det kan også være fint.

Det nyskrevne bestillingsverket henter tittelen fra grunnlovens miljøparagraf: § 112, men har ingen programmatisk ide ut over dette.

Ratkje åpner for spennende klanglige og utrykksmessige ideer, men verket er for kort til at ideene blir skikkelig etablert og utviklet. Uansett — anstendig levert, spesielt fra slagverkseksjonen.

Orkestret gav Harald Sæverud fin rytmisk spenst i «Anitra» og «Faens Femsteg» fra «Peer Gynt».

Bratsjisten Ilze Klava rørte hele salen med solospill i «Solveig Synger». «Salme mot Bøygen» er en velkomponert og sterk sats som kunne blitt et av programmets magiske øyeblikk, men den forble litt tørr og markant i fraseringen.

I Eyvind Alnæs klaverkonsert fikk Håvard Gimse demonstrere at han er en av våre ypperste klaversolister. Han har en raffinert musikalitet og løftet verket der det lot seg løfte, spesielt i siste satsen der både solist og orkester slapp seg helt løs. Gimse lekte inspirert med artikulasjon og karakter og gav yttersatsene den virtuositet som en romantisk klaverkonsert skal ha.

Bjarte Engeset er en solid dirigent og meislet ut velproporsjonerte tuttipartier og inspirerte til både intensitet og dialog mellom solist og orkester. Vi var vitne til et godt samarbeid om de samspillsmessige utfordrende punktene.

Verket som sådan er en annen historie. Alnæs studerte med samme komposisjonslærer i Leipzig som Edvard Grieg og denne konserten har vært sidestilt med Griegs klaverkonsert, men kommer ikke i nærheten av den friskheten som Griegs a-moll konsert har. Alnæs´verk mangler originalitet og blir ufrivillig parodisk med sine pretensiøse utrykk og litt for påfallende sitater fra andre kjente klaverkonserter. Nei, la dette verket få ligge og sats heller videre på musikk med mer substans!

Det er i Grieghallen og med Bergen Filharmoniske Orkester vi skal tilbringe torsdagskveldene fremover. Her kan vi oppleve musikk som kan få en til å forstå — og føle på mer av sin egen emosjonelle kompleksitet og sårbarhet. Musikk som overlever generasjon etter generasjon, spilt av et dyktig orkester på 100 levende individer som kollektivt kan få mennesker til å holde pusten, eller til å puste ut, - samtidig. Dette er sterkt å være med på.