I virkeligheten het hun Anke, var tolv år og hadde forfatteren Jacques Vriens som lærer. Så døde hun av leukemi. «Kule kidz gråter ikke» kom ut i Nederland i 1999. Her er Anke omdøpt til Akkie og har fått en kvinnelig lærer som er påfallende klok og omsorgsfull. Åttendeklassen er fylt av elever i litt enkle roller: den sjenerte Elise, den ærlige Laurens og den hissige Akkie. Likevel er det liv i dem. Når Akkie får kreft viser elevene overraskende sider. Sykdomsforløpet er befriende realistisk og direkte fremstilt. Ikke fullt så realistisk, men likevel sterkt og oppmuntrende, er det å lese om hvordan en klasse full av kranglevorne elever klarer å stå sammen når døden melder seg.

Men til å være åttendeklassinger er disse påfallende barnslige. Ikke så rart siden man i Nederland begynner tidligere på skolen enn i Norge. Å plassere disse 12-åringene i syvende eller spandere en parentes som forklarer saken, ville hjulpet. Behandlingen Akkie får er heller ikke helt oppdatert, noe Vriens påpeker i etterordet.

Å skrive om kreft for barn var langt mer oppsiktsvekkende i 1999, og grunnen til at boken kommer ut i Norge først nå, er neppe at vi mangler barnebøker om kreft, men fordi den norske filmatiseringen av boken har premiere i disse dager. Det spesielle med «Kule kidz gråter ikke», er måten klassen engasjerer seg i sykdomsforløpet. Omtenksomheten er tydeligst i scenen der Akkie kommer hårløs og med lue til skolen og finner hele klassen kledd i rare hodeplagg. Slik skapes en varm blanding av tårer og latter.

vriens kule kidz.jpg