**Den forrige forestillingen** Fyllingsdalen teater iscenesatte var historien om barnehjemsjenten Annie. Denne gangen er det den noe mørkere fortellingen om den foreldreløse lommetjuven Oliver Twist som skal fengsle.

«Mat herlige mat», synger de foreldreløse ungene, og viser at de også behersker koreografien godt. Når Oliver (David Vågenes) er så frekk og ber om mer mat, havner han på hodet ut av barnehjemmet og havner i dårlig selskap når han støter på Dodger (Simen Olerud).

Og i enda dårligere selskap når Dodger tar ham med til gjenglederen Fagin (Even Johannessen).

Fra da går det bare nedover, før det til slutt ser litt lysere ut for noen av våre helter, men langt fra alle. For det finnes scener i «Oliver Twist» som slett ikke er bare barnemat, der pistoler går av og noen av de snille både blir banket og kvelt svært realistisk.

Dickens' mørke univers er godt ivaretatt. De sterke og intense slosscenene har blitt noen av forestillingens dramatiske høydepunkt (det så ut til at flere satt pris på å ha et pappafang å krype opp på).

**Det er en stor mengde talentfulle** barn og ungdom på scenen, der Dogder og Oliver både er tøffe og skjøre, sjarmerende og søte. Hver for seg synger de godt, har virkningsfull mimikk og kontrollert kroppsspråk. De store radarparscenene mellom de to er utelatt, men de klarer seg godt alene.

Ellers er også Fagin en fest på scenen med sine neller og nerver. Dessuten synger også han godt.

Fortellermessig halter det noen ganger. Ting skjer litt fort og dialogen blir for knapp. Vi rekker ikke helt å henge med før situasjonen har løst seg, og konflikten mangler noe dramaturgisk oppbyggning.

Vi får ikke tid til å bli kjent med relasjonene til for eksempel Bill (Sturle Bjordal) og Nancy (Karoline Stemre), og da blir det vanskelig å forstå valgene hennes. Likevel må det legges til at begge spiller mesterlig med det manuskriptet de har fått, og den fatale scenen mot slutten står det gnister av.

Scenografien består (igjen) av store hus og vegger som snus på og endrer karakter, alt etter om man befinner seg på puben, stuen eller på torget. Det tar tid å snu på disse, og dessverre synes jeg også de tetner igjen scenebildet for mye og tar fra skuespillerne sårt tiltrengt plass til sang og dans.

Dette er jo tross alt teater, og man må ikke alltid ha vegger, dører og store kulisser for å vise at man er i et hus. Det finnes mange måter å skape illusjon og magi på som både kan være enklere og mer virkningsfullt. Om man da våger å tenke utenfor boksen (heh).

Likevel glimrende ensemblespill, vakre sanger og rå brutalitet gjør det absolutt verdt å ta turen ut i Dalen. Stedet der talentene gror.