Teater i krisenes tid

Forestillingen «Love and the Ocean» er en forvridd sci-fi-musikal som prøver å si noe viktig.

Publisert:

TREFFER: – De vil være rebelske, finne møtepunkter mellom musikk og teater og at de vil lage eksperimentell scenekunst som når mange. «Love and the Ocean» treffer på alle punktene, skriver BTs anmelder. Foto: Marita Aarekol

4 av 6 hjerter

«The sea is rising with tears and melted ice.»

Linjene kommer fra et av «Love and the Ocean»s mange sangnumre.

Nikoline Spjelkavik og Victoria Røising, navnene bak Lost and Found productions, holder til i Dverberg på Andøya og gjester Teatergarasjens festival Meteor i disse dager.

Lost and Found har holdt på siden 2015 og noen klare punkter de ønsker å oppfylle med sitt teaterarbeid. De vil være rebelske, finne møtepunkter mellom musikk og teater og de vil lage eksperimentell scenekunst som når mange. Og «Love and the Ocean» treffer på alle punktene.

Et massivt scenebilde møter publikum idet vi går inn i Studio Bergen. En enorm stjernehimmel og en gigantisk seng som står på skrå. Overdimensjonerte nattbord og lamper på sidene. Laken og noen lysende puter.

VARIERER: – Spillestilen varierer fra det distanserte til voldsom innlevelse og det er som om de heller tar sikte på å formidle følelser enn en klar handling, skriver BTs anmelder. Foto: Marita Aarekol

På scenen finner vi rollene Kjærlighetens stemme (Victoria Fredrikke Schou Røising) og Havgudinnen (Nikoline Josefine Spjelkavik) og Ideen om et barn (Aurora Enoksen Moen). Det er de to førstnevnte som driver fortellingen fremover med poetisk, oppstykket og tidvis absurde samtaler om livet, døden og kjærligheten.

Kostymene er nærmest futuristiske. Trange sølvdrakter glinser i møte med lyset. Forestillingen blir omtalt som en meditativ pop-punk-musikal og det er passende. Innledningsvis er stemningen mild og god. Melodien er full av klang og lydene vil deg vel. De to figurene vil leke at de er på «Titanic» og at de er Jack og Rose fra filmen. Spillestilen varierer fra det distanserte til voldsom innlevelse og det er som om de heller tar sikte på å formidle følelser enn en klar handling.

Det visuelle i forestillingen utmerker seg. Projeksjoner på den enorme sengen endrer stemninger og settinger fullstendig med teknologisk presisjon. Det er en sci-fi-tvist i et univers som beveger seg mellom drøm, virkelighet og mareritt. Og i kombinasjon med de ulike sangene er forestillingen innom mange ulike temperament, der teater, musikk og visuelle effekter går opp i en høyere enhet.

Musikalsk går tankene til både Joanna Newsom og Kate Bush, bare forvridd og mye mer på halv åtte. Det er som om forestillingen har hatt «det er ikke bra før det er lite grann dårlig» som mantra.

Mot slutten tilspisser derimot det fragmenterte og lyriske språket seg og samfunnskritikken blir tydelige. Er det kanskje selve menneskeheten som er Jack og Rose sittende på en båt som snart går ned? Havet stiger og havet kommer til å drukne alle. Det kryssklippes inn bilde av plast og død fisk. På lerret bak på scenen får et barn en plastpose over hodet og ser ut til å kveles sakte, men sikkert. Plutselig fremstår den antydende og gjennomført rare forestillingen som svært eksplisitt og tydelig. Et uskyldsrent barn kommer inn på scenen som en slags representant for fremtiden og synger. Scenespråket veksler plutselig fra engelsk til norsk.

Forestillingen er full av virkelig vakre tablåer og små magiske øyeblikk. Kanskje blir budskapet avslutningsvis litt for åpenbart og fremført i store bokstaver.

Men med et samfunn i klimakrise trengs også kanskje både opprørsestetikk og slagordsretorikk mer enn noen gang.

Publisert: