Denne oppsetningen av David Farrs «Robin Hoods hjerte», som regissør Gisli Örn Gardarsson og hans team har utviklet sammen med Royal Shakespeare Company, inviterer oss inn i en magisk verden det er vondt å gi slipp på. En storslått scenografi bygd i samarbeid med Uppsala Stadsteater, er både forlokkende skog og ugjestmildt slott, den har slukende hull i bakken, og luker som åpner seg og blir til alt fra skrifterom for biskoper til inngangspartier for notorisk fraværende konger og deres forræderiske brødre. Personene ankommer dessuten stadig vekk med tau fra oven, og behersker tauet på både imponerende og estetisk vis. Eller de kommer seilende ned en buet gressbakke, litt som pakkepost.

Det er en fysisk og storfaktet forestilling, noe som kler den godt. Historien er brutal, miljøet i Sherwoodskogen maskulint, det er slåsskamper og fektekamper, ran på høylys dag og myrding av folk som tilfeldigvis er i veien. Det er ikke gjort noe verken fra manusforfatter eller regissørers side for å skåne det yngste publikummet, heller ikke oss andre, her stoler man på at alle tåler å se tunger bli skåret av, hoder satt på stake og barn nesten halshogd. Det er dessuten barna som ler høyt når en av skikkelsene dør på en omstendelig måte.

Humor gjennomsyrer forestillingen. Den ligger i karaktertegninger som Eirik del Barcos ufyselige prins John eller i Tormod Løvolds engstelige og forfinede Pierre, eller i det at det plutselig kommer til syne en haifinne i en ørliten dam. En Trond Viggo-lignende pave er blitt utstyrt med en skjelvende hånd, og prins John med en underlig måte å kjærtegne sin tilkommende på – en slags kantete dasking.

At forestillingen er humoristisk betyr på ingen måte at den er overflatisk. I denne versjonen er Robin Hood ingen edel skurk, men en gangster og morder. I møtet med Marion skjer det imidlertid en forandring i ham, og han finner sitt hjerte, som tittelen varsler. Sammen med maktkampen mellom kongen og hans bror, utgjør dette en tematikk som handler om å treffe de rette valg – i politikk og i kjærlighet. Den handler om å ha et hjerte.

Kristoffer Sagmo Aalberg er en utmerket Robin Hood der han faktisk klarer å spille en skurk med forbedringspotensiale. Ingvild Holthe Bygdnes gjør Marion (og alter egoet Martin) til viljesterke, inspirerende skikkelser, og vi skjønner hvorfor Robin Hood lar seg omvende. Mange flere kunne vært trukket frem, små som store, da alle yter maks og får det til å se enkelt ut. Det riktigste er å applaudere ensemblet og ensemblespillet.

Gardarsson og co. har laget en forestilling preget av overskudd og snedige teaterløsninger, av høy kvalitet i alle ledd, og som ikke blir kjedelig et sekund.