En stoisk action

Ryan Gosling briljerer igjen. Denne gangen som fåmælt mann.

Oscar-materiale: Med "Driver" har danske Nicolas Winding Refn levert en film med Oscar-potensial. Og Ryan Gosling leverer nok en gang skuespill i Oscar-klassen. FILMWEB

Forrige uke kunnemediene melde at en amerikansk kvinne hadde saksøkt filmselskapet etter å ha sett "Drive". Hun mente traileren borget for en actionfylt bilfilm, og var blitt sørgelig skuffet.

Så for å unngå flere skuffelser: Dette er ikke action à la "Fast and Furious".

Dette er noe heltfor seg selv, og som sådan særmerket for Nicolas Winding Refn. Dansken har hele tiden gått sine egne veier, fra "Pusher" – trilogien som gjorde ham berømt, via "Bleeder" og pretensiøse, etter mitt syn ikke helt vellykkede, "Bronson" til "Valhalla Rising" – et brutalt, sært vikingepos med mytiske dimensjoner.

Og nå "Driver", altså. Håndplukket til registolen av hovedrolleinnehaver Ryan Gosling, og basert på en roman av James Sallis, er dette Winding Refns første film uten eget manus. Det er også hans desidert beste.

Plassert i Los Angeles – den kunne knapt foregått andre steder – er "Drive" en usedvanlig vellykket miks av ransfilm og hevnaction, gangsterfilm og følsomt kjærlighetsdrama, ispedd nennsomme doser rattakrobatikk og noen deilige doser beksvart komikk – smeltet sammen til en moderne og eksistensiell film noir, med dialogen skåret ned til et minimum og lydsporet som et bankende hjerte under suset fra byens tungt trafikkerte gater.

Om dagen mekkernavnløse Driver biler, når han ikke kjører stunt i Hollywood. Om natten er han fluktsjåfør for ransmenn. Alt på oppdrag fra Shannon ("Breaking Bad"-stjernen Bryan Cranston).

Nå har Shannon enda et mål i sikte: Via investeringer fra to tvilsomme typer vil han utnytte Drivers kjøreferdigheter på racerbanen.

Ensomme, fåmælte Drivers liv endres når han blir kjent med nabokvinnen Irene og sønnen hennes, Benicio. Etter hvert dypt involvert i deres liv, trekker han seg selv inn i hendelser med fatale konsekvenser.

For dem som kjennerWinding Refns evner innen filmatisk ultravold: Også her vil det bli blod. Brutaliteten ligger som en understrøm hele veien, for å komme til overflaten i nærmest vulkanske eksplosjoner – rendyrket og komprimert i en scene der Irene og Driver befinner seg i en heis sammen med en potensiell drapsmann. I løpet av sekunder og med minimale virkemidler veksler han fra lidenskapelig ømhet til vill grusomhet. Resultatet er like filmatisk genialt som det er emosjonelt kvalmende.

Ingen noir utenen femme fatale. Og hvem kler vel den oppgaven bedre enn "Mad Men"-favoritten Christina Hendricks? Rollen er liten, nærmest en cameo; men jøsses bevares som hun haler den i land.

Og se hvordan Carey Mulligan fyller den i utgangspunktet beskjedne rollen som Irene. Muligheten er mange for å gjøre denne kvinneskikkelsen til en klisjé, og i de fleste andres hender ville hun ha blitt det. Mulligan gjør henne til et menneske, verdig og tilstedeværende.

Hele ensemblet briljerer. Likevel er dette først og fremst Bryan Goslings film. Han er et stille vann med bunnløst dyp, mystisk, stoisk. Alt uttrykt gjennom mimikk og blikk og ørsmå detaljer. Han er ganske enkelt en formidabel skuespiller han.

Som sjangerfilmflyter "Driver" nærmest over av henvisninger og hommager til klassikere. Men lik Tarantino viser Winding Refn seg denne gangen kapabel til å sy filmhistoriske referanser elegant inn i eget stoff, samtidig som det endelige resultatet er markant og utvilsomt hans eget.

Ikke rart han fikk Gullpalmen i Cannes for sin regi. "Driver" er et gedigent nakketak av en film. Så velspilt og visuelt velopplagt at jubelen tar meg, så intens at kroppen føles mørbanket og svimmel idet rulletekstene tegnes opp i åttitallsrosa skrift.

Er du enig med vår anmelder?