Flerstemt om taushet

I en sinnrik romankomposisjon med mørke undertoner tematiserer Ullmann taushet som forplanter seg gjennom generasjoner.

NUMMER FEM: «Det dyrebare» er Linn Ullmanns femte roman. Boken er befolket med særegne personligheter som man veksler mellom å føle sympåati og antipati for, skriver vår anmelder. MORTEN HOLM, SCANPIX

Linn Ullmanns sjette roman er en flerstemt historie om tre generasjoner kvinner, der Siri i midten av førtiårene er romanens viktigste karakter, hun er både datter, mor og ektefelle. Romanen veksler mellom ulike fortellere, og historien blir ikke fortalt kronologisk, men hopper frem og tilbake i tid.

Likevel vender romanen stadig tilbake til to dramatiske dødsfall. Det ene skjer i nær nåtid, der Siri og forfatterektemann Jon sin nittenårige barnepasser Mille, blir drept. I fortiden vender teksten tilbake til Siris lillebror, Syver, som druknet i et skogtjern da de var små. Vekslingene mellom karakterer og tidsplan gir romanen et transparent preg, hvor scener fra fortiden og nåtiden legger seg over hverandre som lag på lag med betydning.

Omstendighetene rundt Milles død låner spenningselementer fra kriminallitteraturen, selv om leseren tidlig vet hvem som er morderen. Ullman lager en del mystikk rundt drapet som virker noe uforløst i det romanen slutter, i hvert fall hvis man forventer en mer tradisjonell krim. Men i likhet med Ullmanns andre bøker dreier «Det dyrebare» seg snarere om å tematisere mangel på kommunikasjon, og hvordan voksnes taushet forplanter seg til barn på urovekkende måter. I romanen er det tausheten til Siris mor, Jenny, som forplanter seg gjennom generasjoner. Jenny er, i likhet med Siri og hennes datter igjen, Alma, nydelig skildret.

Jeg synes i det hele tatt at Ullmann utnytter hele spektret av muligheter som flerstemte romaner åpner opp for på ypperlig vis i denne boken. Når perspektivene skifter så hyppig, fremtrer karakterene nærmest som tredimensjonale. Spesielt flott er måten Siri fremstilles på, vi ser henne fra så mange ulike vinkler at hun blir en svært kompleks og sammensatt skikkelse, ikke lett å bli klok på for noen.

«Det dyrebare» er forøvrig befolket med særegne personligheter som man veksler mellom å føle sympati og antipati for. Taushet er et gjennomgangstema mellom bokens mødre og døtre, men det hersker også taushet mellom Siri og ektemannen Jon. Ullmanns tørrvittige, usentimentale fortellerstil kommer spesielt godt frem i scener der vi møter Jon foran pc-en, hvor han baler med skrivesperre på femte året. Gjelden hans til forlaget nærmer seg en million. (Dette er pussig nok andre gang på kort tid at jeg leser om forfattere som skylder enorme summer til forlag for bøker de ikke har skrevet. I «Min kamp 6» forteller Karl Ove Knausgård om en skyld til forlaget på nærmere 700000. Har forlagene som policy å gjøre forfatterne til sine livslange gjeldslaver?)

Siri og Jon sine ekteskapsvansker skyldes foruten økonomi, også problemer med kommunikasjon, utroskap, mistro og sjalusi, og scenene mellom dem har en undertone av genuin fortvilelse. Romanen har en noe enkel og sentimental slutt, men ellers er «Det dyrebare» er en sår roman om taushet, sinnrikt komponert med åpne felter. Forfatteren forteller nemlig ikke alt rundt Syvers drukning. Det forblir en hemmelighet i Siris sinn, noe som kler denne romanen.

Er du enig med vår anmelder? Si din mening i feltet under.