Et på alle måter vellykket møte

Sci-fi med en solid klype western. Action med en håndfull filosofi. Film noir med et hjerte.

Denne artikkelen er over ti år gammel

I hvilken grad er vi herre over egen skjebne? Spiller våre individuelle handlinger noen rolle i den store sammenhengen? Hvor langt kan, eller vil, et menneske gå for å forandre historiens gang?

Det er de filosofiske linjene «Looper» løper langs. De alene gjør dette til en bemerkelsesverdig film.

I tillegg er den så intrikat og full av vendinger at jeg blir helt svimmel. Så uforutsigbar og spennende at jeg ikke aner utgangen før i filmens aller siste sekunder. Så stilfull og smart i sin sjangerlek at jeg får gåsehud.

Som om det ikke var nok, makter filmen å bake noen gode doser humor inn i sitt mørke, dystopiske univers.

Dette er premisset du må kjøpe: I 2072 – tre tiår frem i tid fra filmens nåtidsplan, er tidsreiser mulig, men forbudt. Kriminelle bruker tidsreisene til å kvitte seg med uønskede elementer. De sendes tilbake til 2044, til en plastmatte på en åker i Kansas, der en leiemorder – looper – står klar og plaffer dem ned for prisen av en håndfull sølvbarrer.

Men før eller siden skjer det uunngåelige. Looperne sendes tilbake for å tilintetgjøres av sin egen fortidsversjon. Loopen lukkes.

Men da turen kommer til Joe (Joseph Gordon-Levitt), nøler han tilstrekkelig lenge til at fremtidsversjonen (Bruce Willis) stikker av.

Joseph Gordon-Levitt har fått sminke og påbygd nese for å nærme seg Bruce Willis' utseende.

Litt forstyrrende snålt å se på, til å begynne med. Men da jeg først ble vant til det, begynte jeg å legge merke til hvordan han former munnen etter Willis, og hvor nært opptil ham han legger kroppsspråk og talemåte, uten å imitere eller parodiere. Noen vil nok la seg irritere av hele konseptet. Selv blir jeg barnlig lykkelig av slikt.

Å nevne at den unge og eldre Joe møtes, er ikke å røpe for mye. Det første møtet, på dineren Joe frekventerer, er et av de mest utfordrende for filmens indre logikk. Noe som i seg selv bidrar til å gjøre det til et av flere frydefulle øyeblikk. Men legg også merke til replikkene. Willis franske åpning. Rådet hans om hvor unge Joe bør reise for sølvbarrene han har spart. Måten han snerrer frem sin (og kanskje regissøren, eller publikums) uvilje mot overhodet å diskutere tidsreiser som fenomen.

Det er en grunn til at gamle Joe stikker av fra unge Joes muskedunder. Han kalles Rainmaker. En mystisk størrelse som terroriserer fremtidssamfunnet, og har tatt livet av hans elskede. Finner han Rainmaker i nåtid, som barn, kan han snu utviklingen og få sin elskede tilbake.

Rian Johnson skriver frem et markant typegalleri og øser fra et hav av sjangerreferanser.

Abe, mannen fra fremtiden som styrer leiemorderne. En iskald farsfigur i Jeff Daniels skikkelse.

Revolvermannen Kid Blue (Noah Segan), med skyteren snurrende rundt fingeren.

Joes kompis Seth, spilt med den nervøsiteten bare Paul Dano på sitt beste kan riste frem. Den flygende motorsykkelen hans. Fremtidsdoning med reminisens av hest.

Dineren som punktnedslag i erkeamerikansk kultur, med gjenklang av saloon.

I byens utkant: Sara (Emily Blunt, nydeligere enn noensinne). Blikket tungt av livserfaring, rifle til vern av sukkerroene og sønnen Cid, kraftfullt spilt av purunge Pierce Gagnon.

Og fra en helt annen verktøyskuffe, overraskende, men like velplassert: Et aldri så lite spor av «Blikktrommen» – Günter Grass-romanen som ble filmatisert av Volker Schlöndorf og vant Oscar i 1979. Om filmen er en western kledd i sci fi-gevanter, eller motsatt, er sannelig ikke godt å si. Ikke er det viktig heller, all den tid Johnson syr det hele så elegant sammen rundt filmens smertepunkt: Foreldrekjærlighet versus mangel på foreldrekjærlighet. Fraværende fedre og mødre, og konsekvensene det kan få for barn. En ubehagelig aktuell tematikk som samtidig utgjør filmens varme, bankende hjerte.

Er du enig med anmelderen? Si din mening her: