Familieforvitringer

Uforutsigbart og sjarmerende om familier i krise

Far og datter: Eloise Laurence og Tim Roth gjør begge gode rolletolkninger i «Broken». FILMWEB

5 av 6 hjerter
Aksel Kielland

Det er lenge siden jeg har sett en film som sjonglerer klisjeer og forventninger like elegant og effektfullt som Rufus Norris’ «Broken». Filmen skildrer livene til tre familier i en forstad til London, som sett gjennom øynene til den elleve år gamle jenten Skunk. I løpet av en lang sommer trasker hun gjennom en hel liten skog av coming-of-age -filmens klisjeer; forelskelse, svik, mobbing, samlivsbrudd, vold og psykisk sykdom er bare noen av utfordringene Skunk må hanskes med.

Visuelt sett sorterer «Broken» inn under en form for Instagram-realisme, hvor hvert eneste bilde har én fot i kjøkkenbenksrealismen og én i Wes Andersons gjennomestetiserte verden. Hva gjelder tone er filmen langt mer kompleks: I ett øyeblikk byr den på rørende scener mellom far og datter, i det neste grov vold, så vitser som er så morsomme at man ler høyt i salen (på pressevisning, intet mindre), før den serverer imponerende presise skildringer av nysgjerrigheten, usikkerheten og nervøsiteten som preger overgangen fra barn til tenåring. At Norris uanstrengt makter å sno seg mellom disse ytterpunktene uten å snuble, skyldes langt på vei at han konsekvent unnlater å overdramatisere hendelsene – en kardinalfeil filmer av denne typen altfor ofte gjør seg skyldig i. Uansett hvor dramatiske og sjokkerende opptrinn som måtte inntreffe, går alltid livet videre.

Norris hadde imidlertid ikke kunnet oppnå dette uten hjelp av dyktige skuespillere. Unge Eloise Laurence er intet mindre enn strålende i rollen som Skunk, og Tim Roth spiller hennes far med en varm og trygg tilstedeværelse. Norris har også fått gode rolletolkninger ut av resten av ensemblet, og selv de aller mest uspiselige rollefigurene skjenkes et snev av dybde og sympati.

«Broken» er en film som ikke burde fungere. Like fullt er den en uforutsigbar, gripende og nærmest aggressivt sjarmerende film som, på tross av at den sporer litt av mot slutten, er blant det klart mest givende man kan se på kino for øyeblikket.

Er du enig med anmelderen? Si din mening her: