Ekkolodd vokser seg store

Ut med «undervannspop», inn med jazzen.

ekkolodd_javel ravel.jpg.0x780_q85_upscale.jpg

  • Alisa Larsen
Publisert:

En av de aller beste musikkopplevelsene er å følge et band fra deres spede begynnelse, å se potensiale, for så å se dem realisere dem og fortsette å spinne videre, kanskje ut av kontroll, kanskje inn over nytt terreng. Å høre at de har oppdaget ny musikk på veien, hvordan de har latt seg inspirere av andre.

For meg har et av disse bandene vært Ekkolodd. De hadde en beskjeden start, men hadde et stort potensiale og en særegen lyd jeg ikke har hørt maken til på lenge. Den shoegazete, drømmende fremtoningen brakte noe friskt til Bergens rockscene, noe som manglet. Et slags møte mellom Slowdive og My Bloody Valentine, men mer minimalistisk, med en vokalist med med et tydelig og interessant språk som i stor grad bærer låtene. Ikke bare synger han på norsk, men han gjør liksom ordlydene til en del av musikken. Stemningene deres er til å få gåsehud av.

På «Javel Ravel?» har Ekkolodd tatt det et steg lengre. De har gjenget seg sammen med produsent Jørgen Træen (Jaga Jazzist, Kaizers Orchestra, Susanne Sundfør, Thea Hjelmeland) og resultatet er steg fra støypop i retning progrock og jazz. Samtidig er det påfallende fengende, i stor grad på grunn av den fantastiske perkusjonen — den er jazzete; kompleks og uforutsigbar, spilt med imponerende presisjon og takt, som på vakre «Gardintrapp».

Det er klare paralleller å trekke mellom Ekkolodd og Jaga Jazzist, selv om det på mange måter er verdener fra hverandre. Det er den samme tilnærmingen til å fange sinnstemninger i musikken, ta «Bringebær og solo» for eksempel; den svever liksom litt, lykkelig, som låtens tematikk. «Trampoline» er sår og vanskelig, men elegant, den tar seg tid til å pleie sårene.

Ekkolodd høres mer inspirert ut enn noensinne, helt uten voksesmerter.