Gåtefull pubertet

Det beste med å lese en god bok om puberteten, er vissheten om at den er et tilbakelagt stadium

Denne artikkelen er over 18 år gammel

Puberteten er en av livets mest sitrende perioder. Få forfattere lykkes med å gjenskape intensiteten og pinlighetene helt troverdig, men dersom de først får det til, går hovedpersonen gjerne like til filmen. «Den som ikkje har gøymt seg no» er en slik roman.

Vi befinner oss langt ute på bygden, der Kolerud byr på et utsøkt utvalg av pinlig pubertet, underfundige påfunn, dramatiske episoder og filosofiske betraktninger. Boken er nominert til Brageprisen for beste barne— og ungdomsbok.

Odd var første gang å treffe i 1996, i boken «Berre ikkje brøyteplogen kjem...». Der besøkte han alle bygdens snåle naboer for å selge lodd, og for dette fikk forfatter Arnfinn Kolerud Kulturdepartementets debutantpris.

Denne gangen begynner det med at nabokonen dør. Da stenger kameraten til Odd seg inne på rommet og nekter å gå på skolen. Bare til Odd røper han tvangstanken om at det er hans nærvær som fører til alle ulykkene i omgivelsene. Som den gode hjelperen Odd gjerne vil være, bestemmer han seg for å motbevise påstanden. Han knytter på seg kameratens sko og begynner å utfordre skjebnen. Det går galt. Så galt at faren plutselig bygger en utedo til ulykkesfuglen - uten at jeg skal røpe hvorfor. Han låser toalettet innendørs, utstyrer resten av familien med nøkler og ber Odd gjøre sitt fornødne ute. Der kan 14-åringen sitte og trykke mens han lurer på om han er riktig normal.

Tragikomisk, men også tankefullt. Hva vil det egentlig si å være en god hjelper? Har Odds hjelpeaksjon mest til felles med Jesus eller med de talentløse reparatørene Pompel og Pilt?

Også Kopernikus er med, polakken som var den første til å påstå at jorden er rund. På klassisk vis er dette en ungdomsbok som handler om å finne sin egen plass i verden. Samtidig er oppbyggingen moderne. Utvalgte episoder gir oss kortene som legges i Odds livskabal. Hver for seg treffende utformet, ofte suverent sanselig. For eksempel der kameraten roper etter Odd som stikker av med skoene hans: «Ein hørte på stemma hans at han sprang på skarpe steinar utan sko.»

Likevel virker det iblant som forfatteren spiller kortene nokså umotivert. Hvorfor bruke et kapittel på å la Odd stå opp om natten og jage en fiendtlig nabokatt? Hvorfor fyller Odd naboens brønn full av epler? Tålmodige lesere vil få mange svar underveis. Og selv om Kolerud krever en del av leseren, krever han aller mest av seg selv. Her virker hver setning nøye overveid, en underfundig del av helheten som gradvis legges på bordet. Det er ikke gitt, og kanskje heller ikke meningen, at alle lesere vil få denne kabalen til å gå opp. Slik er det også å vokse opp. Livet er sjelden helt avklart.

ANMELDT AV GURI FJELDBERG