Fra livets store og små scener

Om tvangstanker og foreldrefravær.

Publisert Publisert

Spennet var stort på første dag av teaterfestivalen Mini Midi Maxi 06. Fra verdens mulige undergang til problemer på det hjemlige plan.

Briten Edward Bond er et av de store teaternavnene i Europa. De senere år har han skrevet dramatikk for ungdom, stykker som riktig nok like gjerne kan kalles allaldersdrama. Så også med årets bidrag til festivalen, som vanlig fremført av Big Brum Theatre.

Denne gang er spørsmålene: Hvordan skal menneskene redde seg fra verdens undergang? Er det overhodet mulig? Og hvem bryr seg?

Dramatikeren anretter sitt stoff i en svart komedie, som etter hvert får stadig sterkere farsepreg. En dance macabre som kaller på latteren, men også får det til å stramme seg i halsen.

En ung kvinne har fått det for seg at verden er som et skip på vei mot undergangen, men ingen forstår det. På gulvet foran seg nistirrer hun på en flekk, selve jordens balansepunkt, som hun må vokte på for å hindre katastrofen.

En tvangstanke, ja vel. Men er hun gal? Eller er hun ikke gal?

Kvinnen dør, men besettelsen består. I sentrum for det som videre skjer står vennen hennes, som bebreider seg selv for at han ikke hjalp henne. Og inn på scenen kommer, etter tur, en rivningsformann, en «enbent» danser og tyv og en eldre kvinne av tvilsom karakter.

Bond lager en underlig affære av dette, ikke ubetinget lett å tolke. Men det synes å være slik at de unge bryr seg og tar ansvar, mens den godt voksne generasjonen virker korrumpert.

Barn som overlates til seg selv, som ofres på foreldreegoismens alter, er en fellesnevner for de to nye norske produksjonene som ble vist i går. Men der opphører også likhetene.

Lars Viks «Sneglegutten» handler om en gutt og en jente som møtes i felles utstøtthet og ensomhet. Mødrene gir blaffen og fedrene er totalt fraværende. I en var og humoristisk forestilling utforsker og nærmer de to seg hverandre gjennom «dyreatferd» og prøvende samtale.

Det er en tilsynelatende svært enkel forestilling, men krevende. Kjersti Posti Høgli (særlig) og Olav Hanto gjør den til en minneverdig opplevelse hvor mye blir sagt uten å bli sagt. En liten perle i sitt slag, uten altfor direkte problematiseringer, fri for pekefingre og uten noen lettvint løsning. I den grad stykket har et budskap, må det være dette: Dialog virker.

«Det klebrige huset» er en såkalt dekonstruert versjon av eventyret om Hans og Grete. I en blanding av dukketeater, skyggespill og tradisjonelt teater tar stykket opp temaet rusavhengighet. Utgangspunktet er foreldre som lar ungene sine gå for lut og kaldt vann og hva det kan føre til.

Instruktør Viktorija Rudyte har gjort oppsetningen til en multimedieforestilling, med sterk vekt på effektbruk. Teksten er tidvis nokså «ulitterær» og «flat», og forestillingen får et visst agiterende preg. Med sin vekt på hallusinasjoner og skrekkopplevelser, går stykket inn i en overtydelig tradisjon som vel egentlig hører fortiden til. Da nytter det lite om historien er flyttet frem til vår egen tid og virkemidlene er aldri så moderne.

ANMELDT AV JAN H. LANDRO

Foto: Amundsen, Paul S.

Publisert